Biblioteka og ytringsfridomen Laurdag 4

Biblioteka og ytringsfridomen

Laurdag 4.9 kunne ein lesa følgjande i avisa "Dagens næringsliv": Fremst i toget skuespilleren Danny Glover, borgerettighetsforkjemperen Jesse Jackson og filmskaperen Michael Moore. Bak dem: bibliotekarer, studenter og krigsveteraner, samt arbeidsledige aksjemeklere og hardkokte trotskister som ropte og skrek. I ei mønstring av 250 000 demonstrantar mot George W. Bush er det altså etter kjendisane, gruppa bibliotekarar som fyrst vekkjer journalisten sin merksemd.

Av Svein Arne Tinnesand, fylkesbiblioteksjef i Rogaland

Det er ein grunn til at bibliotekarane i USA nå er regna for å være ei av de sterkt bushkritiske yrkesgruppene i landet. Etter terroråtaka den 11.september 2001 blei demokratiet i USA satt på ei hard prøve, ei prøve det i fylgje bibliotekarane ikkje klarte. Gjennom den såkalla "USA PATRIOT ACT of 2001 (Uniting and Strengthening America by Providing Appropriate Tools Required to Intercept and Obstruct Terrorism)" har styresmaktane gitt seg sjølv fullmakter til å krenka informasjonsfridommen. Dette inneber m.a. at bibliotekbrukarane kan risikere å verta overvaka av politiet når dei les og lånar informasjon på biblioteka som vert rekna for å vere mistenkjeleg. Det er dette dei bibliotekarar i USA finn så graverande at den amerikanske bibliotekorganisasjonen blir rekna som ein kamporganisasjon mot bushadministrasjonen.

Slik har dei politiske realitetane i USA etter terroråtaka for tre år sidan tvinga biblioteka til å ta stilling politiske spørsmål fyrst og fremst knytte til ytringsfridom og informasjonsfridom.

På bakgrunn av det som no skjer ute i den store verda vil mitt fyrste spørsmål vera: Ville me på norske bibliotek handla på same måte som våre kollegar i USA, med å gå i opposisjon, eller ville me stilleteiande godtatt kravet frå styresmaktene?

Det andre spørsmålet me må stilla oss er: Kva er dei aktuelle problema rundt spørsmåla om ytringsfridom og informasjonsfridom for norske bibliotek i dag?

Songen om biblioteka
Det finnes ikkje noko enkelt svar på det fyrste spørsmålet. I den einaste historiske situasjonen der biblioteka verkeleg blei satt på prøve i forhold til ytringsfridom som eg kjem på, der strauk biblioteka med glans. Med nokre få heiderlege unntak var biblioteka, bibliotekarane, bibliotekstyra og Statens bibliotektilsyn sitt rådgjevande utval i 1957 einige om Agnar Mykle sin roman "Sangen om den røde rubin" ikkje skulle få lov til å forderva norske bibliotekbrukarar. Dette skjedde vel å merke før rettssaka mot boka starta. I staden for å vera i front for ytringsfridomen valde altså biblioteka den gong å nekta lånarane tilgang til det som vart rekna som kontroversielt. Om denne saka frå slutten av femtiåra kan sei noko om korleis biblioteka si handtering av disse spørsmåla ville vært i dag veit eg ikkje eg trur ikkje det. Eg trur at det finnes ei høgare medvit om dette i dag enn det gjorde for 40 – 50 år sidan.

Kva er ytringsfridom?
Når eg vidare snakkar om ytringsfridom vil eg ta utgangspunkt i Artikkel 19 i den internasjonale fråsegna om menneskerettar som FN har vedtatt. Her står det:
Alle skal ha meinings- og ytringsfridom. Denne retten gjeld fridom til å ha meiningar utan innblanding, til å søkje, ta imot og gjere kjent opplysningar og idear gjennom alle dei informasjonskanalar som finst, og på tvers av alle grenser.

I artikkel 19 snakkas det om meinings- og ytringsfridom og om retten til å søkje, ta imot og gjere kjent opplysningar og idear. Det siste kan samanfattas i ordet informasjonsfridom. Det er naturleg at det er dette som dannar utgangspunktet for biblioteka sin ytringsfridomdebatt. Ytringsfridomen er lite verdt om det ikkje er mogleg for folk å sette seg inn i ytringane.

Kan bibliotekarar snakka?
Etter mitt syn er det vanskeleg å debattere ytringsfridom og bibliotek utan at ein også kjem inn på bibliotektilsettes ytringsfridom som tilsette. I mai i år gjekk min kollega fylkesbiblioteksjef i Akershus Torbjørn Navelsaker ut i pressa og fortalte at mange biblioteksjefar fekk munnkurv i kontroversielle nedskjeringssaker i kommunane.

I løpet av dei siste 20åra har det skjedd ei endring i norske kommunar. Frå å vera forvaltningsorgan med stor nærleik mellom dei styrande politikarane og dei kommunale tenestene, liknar kommunanes organisering meir og meir ei leninistisk partiorganisering. Der kommunepolitikarane er sentralkomiteen, rådmannen er generalsekretær og dei kommunetilsette er kadrane som gjer jobben.

Der bibliotekarane før hadde nært samkvem med politikarene i bibliotekstyret, har ein nå gjennom reglement eller organisering i tonivåmodellar eller føretak sørgja for at lokalpolitikarene får rapportar om tilstanden på biblioteket gjennom rådmannen. På den måten kan den administrative organiseringa av kommunane vera med på å hindra politisk og dermed offentleg innsyn i biblioteka si verksemd. Eg er ikkje overbevist om at debatten om nedskjeringar, i vårt tilfelle på biblioteka, blir betre av å bare bli formidla gjennom ein rådmann som har større ansvar for budsjettresultat enn for bibliotekbrukarane.

Debatten om bibliotektilsette si ytringsfridom er likevel ikkje først og fremst ei biblioteksak. Dette er ei sak om kva rettighetar tilsette i det offentlige har når det gjeld å opptre som fagpersonar også når dei kjem på kant med sine eigne leiare. Den manglande ytringsfridomen i kommune-Norge er nært knytte opp til kva rolle lokaldemokratiet skal spele i dette landet og er derfor først og fremst ei politisk sak for kommunepolitikarane. Dei ulovlege informasjonsreglementa er nok det lettaste å bli kvitt. Organiseringa av dei kommunale tenestene er det nok ein større jobb å snu.

Sjølv om dei nå nedlagte bibliotekstyra gjorde at kontakten mellom politikare og bibliotekarar var tett og god, så hadde denne nærleiken også ei bakside. I tilfellet med "Songen om den røde rubin" viser det seg at det ofte var bibliotekstyra som tok initiativet til sensur. Sterke politiske krefter arbeida for at blasfemi, pornografi og kommunisme skulle haldas borte frå bibliotekhyllene. ”Sangen om den røde rubin” inneheld visstnok alle desse tre elementa. I bibliotekstyra satt mange ivrige politikarar som tok kampen mot den åndelege fordervinga på alvor.

Kven bestemmer innhaldet?
I dag derimot har diskusjonen om innhald stort sett flytta seg ut av det politiske livet. Det politiske ordskiftet om biblioteka handlar mest om kor mye eller helst kor lite pengar me skal bruka på denne verksemda. I dag verkar det som om politikare nesten same kor markeringskåte dei er, vel å la vere å gå inn på innhaldsdiskusjon. Ein debatt om innhaldet i media vil vera ein debatt der politikarane alltid tapar likevel.

Om det er ein bra eller dårleg ting at politikarar ikkje reagerer på innhald lenger kan jo diskuteras. Den gong då fjernsynsmediet i Norge dreiv med folkeopplysning brukte seriøse politikare dagevis på å diskutere om fjernsynsprogramma hadde slagside i retning av venstresida. Nå når TV kanalane konkurrerar hardt om å laga dei mest hjernetomme programma er det ikkje lenger ein einaste politikar som tør eller vil diskutera innhaldet i sendingane.

Ei av grunnene til at det er blitt sånn er nok at politikarene veit at også deira veljarar ser på "Big brother", les lett pornografiske teikneseriar og låner filmar med splatter og blod. Derfor har politikarane overlate innhaldskritikken til særgruppene og dei sjølvutnemnde representantane for dei lidande. Dette er norsk samanheng nokså nytt. Frå USA kjenner me derimot til at organisasjonar for tjukke, tynne, lange og korte saksøker filmar og fjernsynsprogram. I Norge har me vært vande me at styresmaktane verna oss mot umoral og støytande framstillingar. Slik er det ikkje lenger. Nå må ein stola på interesseorganisasjonane og advokatane. Difor har innhaldskampen flytta seg ut frå kommunestyra og inn i rettssalane. Her prøver interessegruppene på verja seg sjølv og andre mot ytringar i ulike media som dei ikkje liker.

Det at innhaldsdebatten er flytta ut frå bibliotekstyra inn til rettsalen gjer at biblioteka ikkje lenger merker noko særleg direkte press på dette området. Om nokon ønskjar å hindre folk i å lesa, ”Pornopung” eller ”Min kamp” veljar dei å gå til sak mot forlaget som gjer ut desse bøkene og ikkje mot biblioteket som lånar dei ut.

Skulle biblioteka verkeleg ta omsyn til alle dei ulike klagemåla som finnes mot innhaldet i bøker, blader og ulike media ville det ikkje vera mykje igjen i hyllene. Likt med politikaren vil bibliotekaren som gjer etter for press frå denne typen grupperingar sitta igjen med svarteper om det blir eit offentleg ordskifte om avgjerda,. Nokre av oss huskar debatten om homsebladet ”Blikk” si plassering i skulebiblioteka som rulla for ei stund sidan. ”Blikk” blei sendt rundt til ei rekke bibliotek som gaveabonnement, noko ikkje alle bibliotek var like glade for. Det var likevel bibliotekarane som nekta å setta bladet ut i hyllene som blei skurkane i ordskiftet, ikkje dei som forsvarde at eit blad for homofile hadde si plass i biblioteket. Eg er ikkje sikker på om det hadde vært slik for relativt få år sidan.

Korleis bestemme innhaldet?
Dette er også i dag vegen å gå for pressgrupper som vil ha påverknad på medievalet i biblioteka. Ikkje krevja at noko skal fjernast, men gjennom det å gi. Dei fleste bibliotek mottek gåver i form av bøker, hefter, blader m.m. som dei ikkje har bestilt. Dei fleste av desse gåvene blir også vurderte som at det er heilt på sin plass å plassera dei ut i samlinga. Det ein kanskje ikkje tenkjer så mykje over, er om denne typen gaver er med på å gi samlinga ei slagside. Norske folkebibliotek mottar t.d. bladet Forsvarets forum, Norsk Militært Tidsskrift og skriftserien til Den norske Atlanterhavskomiteen. Alle desse er gratis gaver betalt av forsvarsmakta. Eg tvilar på at gavene frå fredsrørsla fyller like kraftig opp i biblioteka sine tidsskrifthyller. Skal me problematisera dette med gåver i biblioteka kjem ikkje unna å diskutere kva rolle biblioteka har som informasjons- eller propagandasentralar for det offentlege Norge.

Dette leier oss igjen over i det som alltid vil vera det viktigaste temaet når med diskuterer bibliotek og ytringsfridom i Norge. Kva rolle skal og må biblioteka ha for å sikra innbyggarane tilgang til informasjon. Biblioteklova si formålsparagraf lyder slik:

Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet. Virksomheten skal være utadrettet, og tilbudene skal gjøres kjent. Folkebibliotekene er ledd i et nasjonalt biblioteksystem.

Som ein ser i biblioteklova står det ingenting om ytringsfridom eller informasjonsfridom.
Det er likevel lita tvil om at orda ”allsidighet og aktualitet” i denne samanhengen skal lesas som eit pålegg om at biblioteka skal ivareta nettopp ytringsfridomen og ikkje minst informasjonsfridomen.

Rett til informasjon
Spørsmålet om ytringsfridom vil alltid vært eit spørsmål om forholdet mellom styresmakter og dei styrde. Når det gjeld dette forholdet i vårt land er det slik at ytringsfridom blir slått fast i grunnlova. Grensene for ytringsfridomen framkomer i nokre få paragrafer om, diskriminering av menneskje, blasfemi, pornografi og injurier. I Norge finnes det ingen førehandssensur, ytringar som ikkje er lovlege må prøvas mot loven i etterhand.

I motsetning til USA der styresmaktene blir biblioteka sin fiende i kampen om informasjonsfridomen vil det ikkje vera styresmaktene som trugar denne informasjonsfridomen i Norge. Trugsmålet mot informasjonsfridomen i Norge kjem frå andre hald, og det vil vere i forhold til disse trugsmåla at biblioteka har si oppgåve.

Å gjera informasjon tilgjengeleg. I ei omskifteleg verd blir retten til informasjon ein grunnleggande føresetnad for å kunne være aktør og aktiv samfunnsborgar. Folkebiblioteka skal sørgja ei sosial utjamning blant borgarane. Denne oppgåva går på tvers av språklige, sosiale, fysiske og andre skiljelinjer. Biblioteka si oppgåve å inkludere alle grupper i det såkalla informasjons- og kunnskapssamfunnet.

Eller for å sitera UNESCO sitt folkebibliotekmanifest:
"Folkebiblioteket bygger på prinsippet om at alle skal ha det samme tilbud, uansett alder, rase, kjønn, religion, nasjonalitet, språk eller sosial status. Spesielle tjenester og spesielt materiale skal stilles til rådighet til brukere som av en eller annen grunn ikke kan nyttiggjøre seg bibliotekets vanlige tilbud, f.eks. språklige minoriteter, funksjonshemmede, sykehuspasienter eller innsatte i fengsler."

Det er tankane i dette manifestet som ligg til grunn når biblioteka stiller sine informasjonsressursar gratis til disposisjon for heile befolkninga. Det betyr at biblioteka gir alle rett til å lesa boka, søkje på nettet eller bla i avisa utan at dei trenger å ha råd til å kjøpe sjølv. Trugsmålet mot denne utjamninga er sjølvsagt bibliotekbudsjetta. Det er ikkje mogleg å driva økonomisk utjamning utan pengar. Det politiske systemet i landet må altså vera villige til å satsa på bibliotek, så langt har politikarar på alle nivå signalisert at bibliotek er ei viktig samfunnsoppgåve. Det vil likevel alltid vera ei grense for kor villig biblioteka/samfunnet er til å betala for informasjon. Prisen på elektroniske informasjonstenester vil i mange tilfeller vere så høg at biblioteka verjer seg for å betale for dei. Kommersielle aktørar, medieselskap og dei som sit med kommersielle rettighetar har ikkje nødvendigvis like stor interesse som biblioteka for å stilla informasjonen til gratis disposisjon for alle. Derfor arbeider fleire sterke organisasjonar for at dei som sit på retten til informasjon skal ha (godt) betalt for bruk av informasjon.

Rett informasjon
Biblioteka har økonomiske grensar for kva dei kan gjere tilgjengeleg. Gjennom eit bevisst medieval skal biblioteka likevel sikra informasjonsfridomen. Et bevisst medieval føresett at biblioteka fagleg er sett i stand til å gje brukaren kunnskap, kunnskap som kan brukas til å tilegne seg informasjon.

Ei stor del av kunnskapsoverføringa i dagens og morgondagens samfunn vil bygge på at ein kan lesa. Folkebiblioteka må framleis vera eit fyrtårn for lesing. Folkebiblioteka må legge til rette for dei kunnskapssøkande, nysgjerrige og opplevingssøkande lånarane, ikkje minst for barn og ungdom.

Den svenske arbeidarforfattaren Villhelm Moberg sa ”Biblioteket er mitt livs universitet”. Utdanning er i ferd med å bli ein vare på et marknad. Biblioteka er fristaden for egen læring, heilt uavhengig av kva tilbod som finnes på marknaden. I tillegg skal biblioteka legge til rette for at barn faktisk har eit tilbod om lesing. Lesing blott til lyst for den enkelte, like fullt ei nødvendig oppgåve for biblioteket.

Når eg arbeida med dette innlegget søkte eg på ordet "Ytringsfrihet" på "Google" på avisbasen "Atekst" og i Stavanger bibliotek sin base. Det gav 21tusen treff på google, 17hundereogfemti treff i atekst og 125 treff på Stavannger bibliotek. Det tyder på at det på dette emnet vil vera lett å skaffa seg informasjon, men vil det vera lett å finna rett informasjon. For at biblioteka skal kunna oppfylla si oppgåve i forhold til informasjonsfridomen må dei ha kunnskap. Kunnskap om kva informasjon som er relevant og viktig om emnet og for lånaren. Masse informasjon er rein søppel, sjølv mottek eg dagleg over 50 såkalla spammeldingar på epost kvar einaste dag, informasjon ja visst, nyttig? - ikkje i det heile tatt.

I ei tid då mengda av informasjon aukar samtidig som mangfaldet av informasjon minkar vil biblioteka si rolle i det såkalla informasjonssamfunnet bli satt på harde prøver. Også for biblioteka vil det lettaste vera å flyte med straumen. det lettaste er å gi brukaren ei 20 øvste treffa på google, dei nyaste artiklane, dei bøkene som ein finner inne på hylla. Då blir ikkje biblioteka si informasjonskompetanse brukt og brukaren sitt krav om ”allsidighet og aktualitet” blir heller ikkje tatt i vare.

Fridom eller marknadstvang
Bibliotekas informasjonskompetanse er ikkje noko som berre kjem til syne når brukaren står der og leiter, det er også denne kompetansen som gjer at biblioteka utgjer eit alternativ til informasjonsmarknadens einsretting.

På alle kulturfelt ser ein tendens til at på tross av ein enorm bredde som finns der er det berre ein smal del som blir synleg. Bestseljarlister, bokklubbar, kjendisbladar og fjernsyn definerer i stor grad kva som er rådande på marknaden. Biblioteket representerer det siviliserte alternativ til marknadens jungel. I vår samanheng der informasjonsfridom er utgangspunktet er det viktigare at biblioteka har Dostovjeski enn at dei har Mankell. No ber eg om å bli forstått rett. Det er ingen grunn til å gå heim å reinske ut Mankell sine bøker av hyllene. Det eg prøver å sei, er at sett i et perspektiv der ytringsfridom og informasjonsfridom er vårt samfunnsansvar er det der vi bryt med marknadens logikk at biblioteka har ei rolle. Fordi biblioteka skal bidra til ”allsidighet” er det viktigare at ein finn den intolerante avisa ”Dagen” på biblioteka enn at ein finn det liberale ”Dagbladet” der. I dagens medieverden er ”Dagen” som er den alternative røysta mens ”Dagbladet” som bys fram på kvart einaste gatehyrne og i kvar einaste butikk representerar lite anna enn syntesen av marknadstenking og kulturell middelhavsfart.

Klarer norske folkebibliotek å fortsette å vera ein tilgjengeleg og alternativ informasjonskanal for alle som bur i landet, då vil kan me spilla ein avgjerdande rolle når det gjeld når det gjeld ytingsfridomen sine vilkår her i landet. For å kunna få til det må vi både vera villige til å diskutera både vår eiga og samfunnets forhold til begrepa ytrings- og informasjonsfridom.