De aller fleste har hørt om internett, de fleste har også i en eller annen form prøvd seg på nettet. For de fleste er nettet først og fremst mulighetene for ulike former for informasjonssøking og nyhetsoppdateringer. Internetteknologien er likevel best egnet for kommunikasjon, rask kommunikasjon. Derfor har internettet allrede fått politisk betydning og vil være en viktig arena for politisk aktivitet i framtiden.
Av Svein Arne Tinnesand
I Norge er de fleste politiske partiene etablert på internettet. Som de fleste i Rogaland vet var SV et av de partiene som var tidligst ute med nettetableringen. Det var en gruppe datainteresserte i fra Stavangerdistriktet som i stor grad bar fram den internettsatsningen som foregikk i SVs regi. En satsning de andre partiene mer eller mindre har kopiert.
At partiene lager hjemmesider på nettet skaper likevel ikke noe endring i styrkeforholdene i samfunnet. Å etablere seg med egen hjemmeside betyr omtrent det samme som å gi ut en oppdatert brosjyre om partiets politikk og gjøre den tilgjengelig for «alle». Dette gjøres i dag stort sett av alle typer organisasjoner uansett størrelse. Miljøbevegelsen, solidaritetsorganisasjonene og ikke minst fagbevegelsen har sine hjemmesider på internett, sider som for en stor del brukes til å holde interesserte oppdaterte på organisasjonens arbeidsområder. Disse sidene er informative og viktige, til en viss grad mobiliserende, men først og fremst konsoliderende, i den forstand at organisasjonen beviser at den fins, også på
internettet. Det er først når nettet brukes til aktiv kommunikasjon at politisk aktivitet i cyberspace får resultater i det virkelige liv.
At ikke all kommunikasjon på nettet gir det ønskede politiske resultatet vil nok IT-ansvarlig i DNA være den første å skrive under på. I tråd med Jaglands «visjoner» om nettets rolle i framtida, har DNA vært det partiet som heftigst har forsøkt å bruke nettet til kommunikasjon med tilhengere og folk flest, uten at det nødvendigvis kan oppsummeres som suksesser. Dette gjelder bl.a «Folk for Jaglands» interaktive meningsmåling om regjeringsalternativ, der flertallet av «leserne» ønsket seg en høyreregjering. Eller oppropet for barnehager mot kontantstøtte som har mottatt over 2000 elektroniske underskrifter bl.a. disse: Karl Marx (karl.marx@dna.no), slutt å furte (jagland@dna.no), Lenin (leningrad.cowboys@kreml.ap),Onkel Skrue (løs@skrue), m.fl og sist men ikke minst det elektroniske 1.mai toget der deltakerne kunne lage egne paroler, noe som bare tok helt av i form av de rareste paroler.
Grunnen til at disse utspillene ikke fungerte kan være at disse «aksjonene» fra Arbeiderpartiets side var så klart valgkamptaktiske at det er lett for politiske motstandere å latterliggjøre dem. I alle fall tyder dette på at det vil være vanskelig for norske partier å drive interaktiv valgkamp på nettet. Det er i andre typer aksjoner at kommunikasjon på nettet gir politiske resultater.
Den første norske faglige aksjonen på internett var en protestaksjon mot flytting av Ericssons avdeling på Hisøya ved Arendal til Fornebu. Dette var en underskriftskampanje satt i gang av radikale IT-folk ved NTNU i Trondheim i samarbeid med aksjonskomiteen på Hisøya. I løpet av kort tid samlet denne aksjonen inn over 1000 underskrifter spesielt i IT- og utdanningsmiljøer, både i Norge og i utlandet. Denne aktiviteten ble av Ericsson-ledelsen oppfattet som,
dårlig reklame for et konsern som nettopp baseres på IT-produkter. Sammen med aksjonene som de ansatte på Hisøya gjennomførte var internettaksjonen med på stoppe bedriftens
flytteplaner. Senere har vi sett at fagbevegelsen selv har satt i gang lignende aksjoner, f.eks. NOPEFs aksjon mot outsourcing i oljeselskapet Saga.
Internasjonal fagbevegelse har også tatt i bruk nettet til ulike aksjoner. Noen av disse aksjonene har fått arbeidsgiverne til å ty til drastiske midler for å stoppe disse aksjonene. Mot de streikende australske havnearbeiderne brukte arbeidsgiverne «hackere» til å gå løs på hjemmesiden til de
streikende.
Internasjonalt var den mexikanske Zapatistgeriljaen en av de første frigjøringsorganisasjonene som tok i bruk nettet til politiske aksjoner. Gjennom spektakulære militære aksjoner og gjennom spektakulær bruk av «det nye mediet» internett klarte Zapatistene i løpet av kort tid å etablere seg som 90-tallets frigjøringsbevegelse. Så effektiv er EZLNs bruk av internett at når CIA skal drive øvelser mot framtidens «cyberterrorister», er det Zapatistenes metoder som studeres.
Under FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995 sto over 1700 kvinneorganisasjoner i direktekontakt med konferansen gjennom nettverket «APC womens network». I løpet av konferansen ble det sendt og mottatt over 60 000 elektroniske brev. I flere land i den tredje verden er de folkelige organisasjonene (NGOene) som er lengst fremme i bruk av elektronisk informasjon. I land som Ghana og Tanzania har grasrotbevegelsene opprettet flere e-postadresser enn myndighetene.
Nettopp denne bruken av elektronisk post har blitt en viktig del av det politiske arbeidet mot undertrykkende regimer verden over. Kinesiske menneskerettighetsaktivister, kosovo-albanske opprørere eller indonesiske studenter, alle bruker de e-post til kommunikasjon med hverandre og med verden utenfor. Dette gjør at en organisasjon som Amnesty International umiddelbart kan reagere når menneskerettighetforkjempere blir fengslet av
myndighetene.
For ca. et år siden fikk vi for første gang høre om MAI-avtalen. I lengre tid hadde OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) arbeidet fram et avtaleutkast om internasjonale investeringer (Multilateral agreement on investment MAI). En avtale som skulle legge forholdene til rette for internasjonale storselskapers frie investeringsrett verden over. Investeringer som i følge avtaleutkastet best kunne skje uten innblanding fra det enkelte lands lovverk, fagbevegelsen, miljøbevegelsen eller andre grasrotorganisasjoner som ikke skjønner sitt eget beste.
Problemet for investeringstilhengerne var at den typen organisasjoner som hindrer kapitalens frie etableringer har tilgang på OECDs planer gjennom internettet. Derfor kunne det også organiseres en kampanje mot MAI-avtalen gjennom det samme nettet. Spesielt med utgangspunkt i miljø- og solidaritetsorganisasjoner i Canada ble det tatt initiativ til et verdensomspennende nettverk mot MAI. I dag er avtalen fortsatt ikke underskrevet. Selv OECD innrømmer nå at det er den internasjonale motstanden som har stoppet avtalen. Dette er den største seieren de folkelige bevegelsene har oppnådd i kampen mot kapitalens globalisering, og vil være en viktig spore til videre internasjonalt samarbeid mellom grasrotorganisasjonene i ulike land.
Internett er blitt en viktig kanal for politisk aktivitet. Internettet er et nytt medium og en rask kommunikasjonskanal og vil derfor være viktig for politiske aktivister. Internettet kan likevel aldri bli den eneste kanalen for politisk aktivitet. Kampen om Ericsson hadde aldri vært mulig uten at det fantes en fagbevegelse, Zapatistene i Mexico organiserer en masse fattigfolk til motstand i Chiapas uten at de noensinne har hørt om cyberspace, kvinnenettverket består av kvinneorganisasjoner. I kampen mot MAI spilte miljø- og solidaritetsorganisasjoner (i Norge Framtiden i våre hender) en avgjørende rolle. Alle disse organisasjonene ville eksistert selv om internettet ikke hadde gjort det. Også i framtida vil organisering av mennesker i organisasjoner være den viktigste formen for politisk aktivitet. Internett kommer ikke til å erstatte de politiske organisasjonene, men det er godt mulig at nettet vil erstatte organisasjonenes medlemsblader, sirkulærer og portoutgifter. Med internettet som kommunikasjonsmiddel vil likevel mulighetene for politisk aktivitet endres, ikke minst mulighetene for internasjonal mobilisering mot en stadig mer globalisert og aggressiv kapitalisme.