For nesten 25 år siden fikk Stavangers og resten av Norges befolkning oppleve koblingen mellom platearbeider og plateartist. Iført sin blå Rosenberg-kjeledress stirret Hans Petter Hansen forførende på publikum fra toppen på en kuletank mens han sang: - Jeg kommer snart igjen. Høsten 1997 kom det ut en plate med Rosenbergarbeiderne i fokus. Ikke bare som framsidebilde, men også som tema.
Av Svein Arne Tinnesand
I 1996 fylte verkstedklubben på Rosenberg verft, nå Kværner Oil and Gas 90 år. Dette jubileet blei behørig feiret med et arrangement i konserthuset i Bjergsted, der ulike artister på hvert sitt vis bidro med hyllest til arbeiderne på Rosenberg. Høsten 1997 manifesterte deler av jubileumsforestillingen seg i CD’en «han far og de». I følge intensjonene til utgiverne skal plata være en gave fra Rosenbergarbeiderne til byens befolkning. Alle tekstene på plata er skrevet av Gunnar Roalkvam. Noen er nyskrevne i anledning av jubileet, men de fleste har vært publisert før. La det bare være sagt med en gang: Gunnar Roalkvam er en dikter av nåde. Han har sin egen stemme og sin egen måte å få fram brodden i tekstene på. Det eneste kjente navnet i norsk litteratur som han kan sammenlignes med er Alf Prøysen.
En av de andre sentrale aktørene på CD’en er Reidar Larsen. Etter å ha gitt ut en del solide bluesplater var det nettopp på Prøysenplata «med blanke ark» at den «norske» Reidar Larsen åpenbarte seg. Stavangers svar på Tom Waits, en dyp og til dels desperat stemme som får fram meninger og brytninger i teksten som gir den en ny dimensjon. Spesielt kommer dette fram i tittelmelodien og ikke minst på «dåp og eksamen». De andre artistene som deltar er Rønnaug Foss Alsvik, Adle manns eie (Frode Rønli) og Acustic Jam. Med unntak av sistnevnte er dette kjente navn i det Rogalanske musikkliv gjennom en årrekke. Med sine svært gode tekster og håndvalgte artister framstår jubileumsplata til Rosenbergklubben som et helstøpt produkt som føyer seg inn i rekken av de beste av Stavangerrocken (les Stavangerensemblet).
På midten av 70-tallet oppdaget Arne Bendiksen en talentfull Rosenberg-gutt og gav ham platekontrakt. På den måten klarte den kommersielle plateindustrien å vise fram et av de mange kulturutrykkene som befant seg i den Stavangerske arbeiderklassen (dansebandmusikken). På slutten av 90 tallet er det Rosenbergarbeiderne som finner fram til (mer enn) talentfulle artister og gir ut en plate som presenterer et kulturutrykk som verftsklubben ønsker å bli identifisert med.
Gunnar Roalkvam er også aktuell med en ny bok. Boka har fått tittelen «Drømmen om en ny kultur». Den forteller historien om arbeideravholdslaget «Frisinn» i Stavanger.
Igjen viser Gunnar Roalkvam sitt talent både som historiker og som forteller. Jeg skal gjerne innrømme at verken avholdssak eller idrett er mine personlige favoritter. Likevel klarer Roalkvam å fortelle en del av Stavangers kulturhistorie på en slik måte at jeg følger historien om «Frisinn» fra perm til perm. For historien om «Frisinn» er historien om mye mer enn idrett og avholdsak. Dette er historien om en del av arbeiderbevegelsen der avholdssak ble kombinert med en tro på at det var mulig å skape nye kulturelle utrykk i arbeiderbevegelsen. Det er historien om en organisasjon som ikke lar seg splitte etter tradisjonelle splittelser i arbeiderbevegelsen, og derfor kan fungere som en råk i isen under den kalde krigen. Det er historien om kulturelle talenter og kulturinteressert arbeiderungdom som møtes og skaper et miljø der kultur skapes og ikke minst diskuteres. Likevel, det er samtidig historien om hvordan en av Stavangerarbeidernes mest markante kulturelle organisasjoner til slutt ender opp som en svømmeklubb.
Når Rosenbergklubben kjøper seg et kulturutrykk til jubileet, og når Halvor Sivertsen (Hasiv) som i mange år var drivkraften bak «Frisinn» sitt arbeid får kommunal kulturpris fordi han har lært byens barn o svømme, så er dette to fenomener som åpner for ettertanke: Med enkelte hederlige unntak (Gunnar Roalkvam), hvorfor skapes det ingen motbølge mot den markedsrettede kommersielle kulturen som er enerådende i dag?
Ettertanken roper på svar. Skyldes det at den vestlige venstresida er blitt så svak at vi har gitt opp drømmen om en ny kultur og nøyer oss med ganske enkelt å konsumere det som tilbys på markedet? Skal venstresiden igjen komme på offensiven kreves det at vi igjen begynner å sloss om det kulturelle hegmoniet som Gramsci kalte det, ikke bare flytter nuller i offentlige budsjetter. Når vi gjør det kan vi igjen begynne å bevege oss mot fremtidas fjerne mål.
CD: han far og de - Stavanger 1997
Bok: Roalkvam, Gunnar - Frisinn : Drømmen om en ny kultur - Stavanger 1997