Medieval, marknad og sensur

Av Svein Arne Tinnesand

Seinvinteren 2006 raste det ein heftig diskusjon på e-postlista Biblioteknorge. Dette er e-postlista som Nasjonalbiblioteket servar, der føremålet er "generell diskusjon om bibliotekspørsmål", som det står på nettstaden til lista. Bakgrunnen for ordskiftet var presseoppslag om at Stavanger bibliotek ville inngå ein avtale med USA sin ambassade om eit "American Corner" på Sølvberget. Ordskiftet blei òg følgt opp av massemedia. Deltakarane i ordskiftet om samarbeidsavtalen var sterkt ueinige om det var rett å la ambassaden få direkte innverknad på medievalet i eit norsk folkebibliotek. Medieval er grunnleggjande i styringa av biblioteka. Difor vil eit ordskifte om medieval òg vere eit ordskifte om kva rolle biblioteka skal ha i (lokal)samfunnet. Medieval inneber òg at noko må veljast vekk frå biblioteka. Det vil difor vera viktig å diskutera tilhøvet mellom medieval og sensur. Kva utfordringar står biblioteka overfor når det gjeld sensur og medieval i ei tid då informasjonsmarknaden flaumar over?

Norsk biblioteksensur eit historisk unntak
Det moderne folkebiblioteksystemet i Norge har røter tilbake til allmugebiblioteka på 1800-talet og endå lengere bak i tid, men det var med biblioteklova i 1935 folkebiblioteka slik vi kjenner dei, oppstod. Det offentlege ordskiftet på 1930-talet var prega av sterke motsetningar m.a. om religion, politikk og seksualitet. Nationaltheatret blei truga med økonomiske sanksjonar frå Stortinget på grunn av stykket Guds grønne enger, og Arnulf Øverland blei tiltalt for blasfemi i samband med foredraget "Kristendommen – den tiende landeplage". I dette klimaet blei òg bokvala til biblioteka diskutert. Ikkje minst var høgresida oppteken av at biblioteka hadde ei einsidig og "kommunistisk" slagside. Vekeavisa til Fedrelandslaget, ABC, skreiv om boksamlinga på Deichmanske bibliotek: "Biblioteket har 2 bøker om nasjonalsosialisme og 72 om kommunisme" (Ringdal, 1985, s. 177). Trass i av debatten om kva biblioteka kjøpte inn, så var nok det største problemet på 1930-talet at kommunane og folkebiblioteka mangla pengar til bokinnkjøp. Å sensurera biblioteksamlingane slik det skjedde i Tyskland, Italia og Sovjetunionen, var ikkje aktuelt i Norge. Unntaket var åra 1940–45 da landet var okkuperte av Tyskland.

I februar 1941 sende dei nazistiske styresmaktene ut forordninga om "vern av norsk bokheim". I august same året kom den fyrste lista over bøker som skulle dragast inn frå forlag, bokhandlar, bokbinderi og bibliotek. På denne lista stod mange av dei forfattarane som blei kritiserte på 1930-talet, mellom anna bøkene til Arnulf Øverland. Det var likevel dei politiske skriftene om sosialisme og kommunisme som utgjorde hovudstammen av inndregne bøker. Nå var det ikkje alle stader at bøkene blei fysisk inndregne. I dei seksten største folkebiblioteka og dei vitskapelege biblioteka skulle ein setja vekk bøkene og fjerna katalogkorta (Ringdal, 1985, s. 187). Under det 5. nordiske bibliotekmøtet i København i 1947 kunne byråsjef Arne Kildal frå Oslo fortelja at bortimot 25 000 bind blei inndregne under krigen. Om lag halvparten av dei dukka opp igjen og blei sette på plass i biblioteka etter krigen (Kildal, 1947, s. 100). Okkupasjonsåra var på alle måtar eit unntak når det gjeld sensur av folkebibliotek. Etter krigen har styresmaktene halde seg borte frå biblioteksamlingane. I nokre tilfelle har det likevel vore situasjonar der biblioteka er blitt sette på prøve i høve til ytringsfridomen. Fyrst og fremst i samband med utgjeving av kontroversielle bøker.

Dei kontroversielle bøkene
I 1957 verserte saka om Agnar Mykle sin roman Sangen om den røde rubin i rettssalane. Svært mange lokale bibliotek blei enten pressa av lokalmiljøet eller valde sjølve vekk boka lenge før saka om "Rubinen" var blitt ei sak for rettsvesenet. Like før jul i 1956 blei det kjent at Kristiansand folkebibliotek ikkje ville ta inn boka fordi ein såg på boka som pornografisk. Dermed starta ein brei debatt om innkjøpspolitikken til biblioteka. Avgjerda i Kristiansand folkebibliotek, skriv Geir Vestheim, stilte folkebibliotek over heile landet overfor eit dilemma: Å nekta innkjøp av boka ville vera eit signal om at ein lét moralske omsyn og lokalpolitisk press avgjera bokkjøp i folkebiblioteka, og det ville prinsipielt ramma all kontroversiell litteratur. Å kjøpa boka kunne derimot bli tolka som sedløyse og ein libertinsk innkjøpspolitikk (Vestheim, 1997, s. 291). I aviser over heile landet gjekk debatten. Bergen offentlige bibliotek hadde si eiga grunngjeving for å ikkje kjøpa inn boka. Sidan handlinga var frå Bergen, kunne personar gjenkjennast. Det offentlege biblioteket skulle ikkje vera ein stad der ein lånte ut "en bok som gir til beste en del sladrehistorier om en del samtidige bysborgere" (Heger, 1985, s. 27). Når til slutt det rådgjevande utvalet i Statens bibliotektilsyn ikkje tok med boka i lista over bøker som kunne kjøpast inn med statstilskot for 1957, var det svært mange, mellom anna Den norske forfatterforening, som oppfatta dette som eit forsøk på sensur (Annaniassen, 1999, s. 142). Sjølv om ein del folkebibliotek kjøpte inn boka, var det ikkje biblioteka som gjekk i front for å sikra at boka blei gjort tilgjengeleg for publikum.

Ei anna bok som tjue år etter ”Rubinen” førde til ordskifte om forholdet folkebiblioteka hadde til ytringsfridomen, var Loran C-rapporten. Dette var ei bokutggjeving av den såkalla Schei-rapporten, ein hemmeleg undersøkingsrapport som var avlevert til Stortinget. Rapporten handla om eit av Norge sine bidrag til spionasje mot Sovjetunionen under den kalde krigen. Den 16. desember 1977 presenterte avisa Dagbladet ei undersøking som bibliotekstudent Halvdan Wiik hadde gjort. Denne undersøkinga viste at berre halvparten av folkebiblioteka i kommunar med over 8000 innbyggjarar hadde kjøpt inn boka. Mange grunngav manglande innkjøp med at dei ville vera lojale mot norske styresmakter (Biblioteknorge).

Som eit apropos til sensur av bøker og bibliotek kan ein òg nemna Uten en tråd av Jens Bjørneboe. Denne boka blei forboden og inndregen av norske styresmakter i 1967. Sjølv om boka var skriven av ein kjend forfattar, blei det denne gongen ingen diskusjon om boka skulle kjøpast inn til biblioteka. Boka blei utgjeven som ei pornografisk bok på det litle Scala forlag som hadde spesialisert seg på denne typen litteratur. Biblioteka hadde neppe vurdert boka i det heile. Over tjue år seinare, i 1988, blei boka utgjeven på nytt, denne gongen av Pax Forlag. I samband med denne nyutgivinga laga bibliotektidsskriftet Bok og bibliotek eit intervju med dei kjende bibliotekarane Vigdis Moe Skarstein, Erling Bergan, Lars Hansen Juvik og Sissel Nilsen. Alle dei som blei spurde, svara at dei nå ville seia ja til å ta inn boka i biblioteket (Bok og bibliotek, 7, 1988).

Trivialitetar eller sensur?
Dei siste åra har ordskiftet om sensur i biblioteka stort sett avgrensa seg til ein liten rutineprega svingom på valplassen. Der deltakarane er bibliotekarar som ikkje vil kjøpa inn akkurat den boka eller den serien, eller foreldre eller lærarar som står fram, moralsk indignerte fordi dei har funne ei bok, ein teikneserie eller noko anna på biblioteket som dei synest inneheld for mykje sex, dop eller vald. I ordskiftet som gjekk om Deichmanske bibliotek skulle ta inn serien om Frøken Detektiv, blei bibliotekarane skulda for å ta politiske omsyn i kjøp av litteratur til barn og unge. Forfattaren Arne Falck som gjekk i hardt ut i debatten, hevda mellom anna at han hadde høyrt bibliotekaren uttala at "Frøken Detektiv er rasediskriminerende, og Hardy-guttene er kjønnsdiskriminerende og den ensomme rytter er også diskriminerende" (Ringdal, 1985, s. 247). Trass i harde utfall i enkeltsaker, skiftande med publikum eller presse som avslørar kva biblioteket ikkje tek inn i samlinga eller motsett, liberale bibliotekarar mot moralske pressgrupper, har denne debatten relativt liten innverknad på kva som finst på norske folkebibliotek. Nokre bøker og andre medium vil det alltid vera diskusjon om skal inn i biblioteksamlingane. Dei siste åra har debatten gått om blad som Blikk eller Cupido, seriar som Gøsserne eller Sagaen om isfolket og ulike teikneseriar, filmar og dataspel. Den nyaste saka så langt er frå Erfjord skule i Suldal kommune, der ungdomsbokserien Tusen biter blei flytta vekk frå skulebiblioteket – og over på hovudbiblioteket, etter førespurnad frå lærarar og elevar ved skulen (Stavanger Aftenblad 16. mars 2006).

Skulle biblioteka verkeleg ta omsyn til alle dei ulike klagemåla som finst mot innhaldet i bøker, blader og ulike media, ville det snart blitt lite igjen i bokhyllene. Eit bibliotek som gjev etter for press frå denne typen grupperingar, vil ofte bli sitjande igjen med svarteper om det blir eit offentleg ordskifte om avgjerda. Det har me sett i høve til bibliotek som nektar å kjøpa inn bokseriar som Sagaen om isfolket og andre typar serielitteratur. I dei tilfella vil det vera lett for kritikarar å framstilla biblioteka og bibliotekarane som gamaldagse vaktarar av den gode moral og den gode smak. Slik som til dømes litteraturprofessor Willy Dahl gjer i ein artikkel i Bok og bibliotek i mai 1993 under tittelen "Om bibliotekarers bekymring for lånernes lyster". På den andre sida har organisasjonar som Familie & medier – kristent medieforum Kkl og BarneVakten vore pådrivarar for eit strengare regime, i biblioteka òg.

Ordskiftet triviallitteratur, smak og moral er ikkje eit ordskifte om sensur og ytringsfridom, det er eit ordskifte om medieval. Spørsmålet om ytringsfridom og sensur vil alltid vera eit spørsmål om tilhøvet mellom styresmakter og dei som blir styrde. I Norge er ytringsfridomen slått fast i grunnlova. Her finst det ingen førehandssensur, ytringar som ikkje er lovlege, må prøvast mot loven i etterhand. Grensene for ytringsfridomen kjem fram i nokre få lovparagrafar om diskriminering, blasfemi, pornografi og injuriar. Alle forsøk frå enkeltgrupper på å setja grenser for ytringsfridomen, vil vera nettopp forsøk. Oppgåva til styresmaktene vil vera å forsvara ytringsfridomen, òg når det fører til at styresmaktene forsvarar ytringsfridomen til dei gruppene som vil hindra ytringsfridomen.

Smak og medieutval: tre nordiske studium
Sjølv om ordskiftet om kva bibliotekaren tek inn på kvart enkelt bibliotek stadig dukkar opp til overflata, så er det gjort relativt lite systematisk arbeid med å finna ut kva bibliotekarane eigentleg legg til grunn for dei vala dei gjer. Tre undersøkingar som blei gjorde i åra frå 1994 til 2004, vil likevel kunna vera med på å klarleggja kva biblioteka sjølve legg vekt på, både når det gjeld litterær smak og når det gjeld kva praksis bibliotekarane legg seg på i formidling av litteratur i biblioteka. I 1994 gav Johannes Balslev og Kerstin Rosenqvist ut Bibliotekarien och samvetet – en rapport om nordisk bibliotekarieetik. I denne rapporten forsøkte dei å finna kva etiske val bibliotekarar i dei nordiske landa la til grunn for løysingar av ulike problemstillingar knytte til medievalet. I 2002 offentleggjorde Jofrid Karner Smidt avhandlinga Mellom elite og publikum – litterær smak og litteraturformidling blant bibliotekarar i norske folkebibliotek, som var ei breiddekartlegging og ei djupintervjundersøking av den litterære smaken til bibliotekarane. I september 2004 kasta den svenske høgreorienterte tenkjetanken Timbro seg inn i ordskiftet om bokvala til biblioteka med ei undersøking Svenska bibliotek djupt vänstervridna av Johan Norberg og Björn Wallace.

Johannes Balslev og Kerstin Rosenqvist spør bibliotekarane om kva val dei gjer i ulike samanhengar. Både når det gjeld kva dei vil låna ut til ulike lånarar og kva dei vil ta inn på biblioteket både av bøker og av brosjyrar som blir tilsende utanfrå. I denne undersøkinga, som er fellesnordisk, kjem det fram at bibliotektilsette er glade i korkje pornografi, ekstreme politiske eller religiøse synspunkt. Dei er lojale mot sine politiske overordna, men dei er sterke forsvararar av ytrings- og informasjonsfridommen. Dei handsamar brukaren med same respekten enten han er av låg eller høg byrd, og dei strekkjer seg langt for å gje brukaren det brukaren vil ha.

Jofrid Karner Smidt har gjennomført ei spørjeundersøking blant alle fagutdanna bibliotekarar i norske folkebibliotek. I tillegg intervjuar ho ni av desse for å kunna kartleggja den litterære smaken. På den måten har ho kartlagt kva litterære preferansar som pregar dei som står for medievalet i biblioteka. Undersøkinga viser at bibliotekarane som gruppe har brei litterær smak. Ho viser òg ei yrkesgruppe som har stor grad av toleranse overfor brukarar som ikkje deler bibliotekaren sin smak. Undersøkinga viser at på det skjønnlitterære området er det stort samanfall mellom det biblioteka kjøper inn, og det publikum ønskjer å finna på biblioteket.

Timbro-undersøkinga frå svenske bibliotek er gjennomførd ved at forfattarane ved hjelp av bibliotekkatalogane har undersøkt om biblioteka har utvalde bøker, som på førehand er definert som venstrevridne eller høgrevridne. Funna i rapporten er at biblioteka var stappfulle av venstrevridne bøker, medan bøker frå høgre var mykje svakare representerte. Konklusjonen til Johan Norberg og Björn Wallace er at biblioteka (i Sverige) er djupt venstrevridne, utan breidde i bokvalet. Rapporten konkluderer på følgjande måte:

Slutsatsen är ofrånkomlig. Vid de svenska biblioteken föreligger i bästa fall ett uppenbart skevt urval, i värsta fall en systematisk utsortering på politisk grund. Långt från att vara en demokratins och mångfaldens motvikt mot den ensidighet och inskränkthet som råder på andra håll har de svenska biblioteken allt mer blivit ännu en kanal för denna ensidighet (Norberg 2004).

Dei funna som dei to førstnemnde undersøkingane kjem fram med, samsvarar òg med korleis biblioteka oppfattar sin eigen praksis. Nedfelt i form av retningsliner for medieval som finst i norske bibliotek. Teksten nedanfor er henta frå retningslinene for medieval på Drammen bibliotek:

Aktuell samfunnsdebatt skal gjenspeiles i bibliotekets innkjøpspolitikk. Biblioteket skal ikke fremme voldelig eller rasistisk litteratur. Omstridte emner bør om mulig være representert med ulike standpunkter. I utviklingen av samlingen skal det tilstrebes et variert og bredt utvalg innen genre og materialtyper for alle bibliotekbrukere til fritidsbruk, studier og faglig fordypning. Bok- og medievalget skal ikke preges av bibliotekarenes egne preferanse.

Sjølv om ikkje alle folkebibliotek har vedteke retningsliner for medieval, vil nok dei fleste oppfatta biblioteka som representantar for det ein kan kalla ein "danna" smak. I eigne, og kanskje òg i dei fleste andre sine auge, nøytrale både i litteraturvala og i politikken.

Bestseljarboom i biblioteka
Sommaren 2004 starta Morgenbladet ein artikkelserie om innkjøpspolitikken til biblioteka. Bakgrunnen for serien var at den danske forfattaren Martin Glaz Serup sin kontrakt med forlaget hadde blitt oppsagd. Forfattaren meinte at oppseiinga var eit resultat av at dei danske biblioteka kjøpte inn mindre breidde og færre titlar, og heller satsa på å kjøpa inn dei bøkene som garantert blei utlånte. Morgenbladet gjekk straks i gang med å finna ut kva norske bibliotek kjøpte inn. Dei fann til sin skrekkblanda fryd ut at norske bibliotek ikkje skilde seg ut frå sine danske kollegaer – ikkje på ein positiv måte i alle fall. Tvert om fann dei ut at 34 av dei 50 mest utlånte bøkene på norske folkebibliotek kom under kategorien krim- og populærlitteratur. Det viste seg òg at det var denne litteraturen biblioteka brukte innkjøpsbudsjetta sine på. I drøftinga av desse funna drog dei òg inn forskinga til Jofrid Karner Smidt. Ho kunne i eit intervju stadfesta at bibliotekarane sin litterære smak ikkje var særskilt avansert og at utlånstala til biblioteka likna mykje salstala til bokhandlarane (Vold, 2005).

Nå skal det leggjast til at den norske innkjøpsordninga for skjønnlitteratur gjer problemstillinga som Serup dreg opp, litt mindre aktuell i Norge. Innkjøpsordninga sørgjer for at norske bibliotek får tilsendt heile breidda i den norske skjønnlitteraturen frå Kulturrådet. Det ser likevel ut som om artiklane i Morgenbladet nærma seg eit av dei problema som pressar seg fram òg på norske folkebibliotek. Fyrsteamanuensis Cecilie Naper ved Høgskolen i Oslo har samanlikna utlåna i norske folkebibliotek med salet av bøker i bokhandlane. I eit intervju med Per Olav Solberg i nettutgåva av Bok og samfunn 10. januar 2006 seier ho at det ser ut som at det i løpet av åra frå 1990 til 2000 har blitt eit større og større samsvar mellom bestseljarlistene frå bokhandlarane og utlånstala i folkebiblioteka. Grunnen til dette meiner Naper at ein mellom anna finn i ein liberalisert bokbransje, der fokuset blir retta inn mot bestseljarane og bort frå breidda.

At dette er eit brennheitt tema blei klart då NRK Kulturnytt 4. mai 2006 kunne melda at Norsk kulturåd ville halvera innkjøp av lyrikk til biblioteka, fordi denne litteraturen ikkje blei utlånt. Dette har både forfattarar og forlagsfolk sett seg sterkt imot. At forleggjarar og bokhandlarar samtidig legg ned brosjyren Årets bøker, som er den einaste publikasjonen som presenterer heile breidda i bokutgjevingane på ein plass, forsterkar berre inntrykket av ein meir einsretta og marknadsstyrd bransje.

Gåver til bry
Medan artiklane i Morgenbladet handla om den litterære smaken til bibliotekarane og om praksisen i biblioteka, kom ordskiftet om gåvene frå USA våren 2006 i større grad til å handla om kven som skulle påverka innhaldet i biblioteka og kor nøytrale folkebiblioteka eigentleg kunne vera. Dei fleste bibliotek mottek frå tid til anna gåver i form av bøker, hefte, blad med meir som dei ikkje har bestilt. Svært mange av desse gåvene blir av biblioteka vurderte som heilt relevante, og difor blir dei inkluderte i biblioteksamlinga. Under okkupasjonen mottok norske folkebibliotek bokgåver frå okkupasjonsmakta. Det er mogleg at dette var meint som ei form for kompensasjon for dei bøkene som blei inndregne. I tillegg til propagandaskriftene var her òg skrifter av Goethe, Rilke og ulike andre tyske klassikarar. Etter krigen var det sjølvsagt mange som ønskte at dei tyske gåvene skulle reinskast ut av hyllene på biblioteka. Dette kravet blei imøtegått av mellom anna konstituert sjefbibliotekar på Deichman, Trygve Aalheim, som meinte at desse skriftene høyrde heime i samlingane til biblioteket (Ringdal, 1985, s. 189).

Den tyske bokgåva var spesiell, det var ei gåve frå okkupasjonsmakta og blei av mottakaren oppfatta som ei tvangstrøye. Etter krigen blei likevel gåva handsama som ei vanleg gåve og blei verande i samlinga. I dag mottek biblioteka òg gåver frå gjevarar med ulike motiv. Norske folkebibliotek mottek til dømes blada Forsvarets forum, Norsk Militært Tidsskrift og skriftserien til Den norske Atlanterhavskomiteen som gratis gåver. Desse tidsskriftene gjer på nettsidene sine annonsørar og lesarar merksame på at dei finst på biblioteka. For dei som har interesse av forsvars- og militærpolitikk, vil desse skriftene vera viktige informasjonskjelder sjølv om dei alle har ei forsvarsvenleg tilnærming til fagfeltet. Spørsmålet blir sjølvsagt om forsvarskritikken får like brei plass i samlingane til biblioteka. Rapporten Bibliotekarien och samvetet kjem indirekte inn på akkurat dette emnet. I eit av spørsmåla til bibliotekarane blir dei bedne om å rangera åtte ulike brosjyrar som biblioteka har motteke om ulike tema, ut frå kva dei ville og kva dei ikkje ville ta inn på biblioteka. I eksempelrekkja inngår ein "Skrift som, uppmanar til vapenvägran". Dette skriftet blir av dei bibliotektilsette sett nest nedst av dei ulike alternativa. Det einaste skriftstykket som kjem lågare på lista er "Ett informasjonsblad om en religiös sekt utsänt av sekten" (Balslev, 1994, s. 65). Haldninga som kjem fram i denne undersøkinga og haldninga som styrde ein stor del av biblioteka i forhold til Loran C-rapporten, vil kunna vera ei utfordring til kravet om at "Omstridte emner bør om mulig være representert med ulike standpunkter".

Mangfaldig og modig – om budsjettet held …
Det biblioteka gjerne oppfattar som si nøytrale og objektive rolle, set altså grenser for kva biblioteka skal innehalda. Objektiviteten i biblioteka ser ut til å sentrera innhaldet mot ei konsensushaldning både litterært og politisk. Det kan føra til at objektiv informasjon i røynda blir informasjon med ei eller anna form for "offentleg godkjentstempel", eller at ein tek inn dei bøkene som "folk vil ha". I ein slik samanheng blir den enkelte bibliotektilsette sitt syn på litteraturen eller på militærpolitikken underordna det ein trur kan godkjennast hos det breie publikummet.

Folkebiblioteka skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet. Virksomheten skal være utadrettet, og tilbudene skal gjøres kjent. Folkebibliotekene er ledd i et nasjonalt biblioteksystem.

Det er denne lovteksten frå § 1 i lov om folkebibliotek som gjer at biblioteka gjev alle som bur eller er i landet, rett til å lesa boka, søkja på nettet eller bla i avisa utan at dei treng å betala for det. Sjølve lovteksten i biblioteklova kan lesast innanfor ulike tolkingar. Ei tolking er at dette er ei lov om utjamning. Difor skal tenestene på biblioteket vera gratis.

Utfordringa mot denne utjamninga vil sjølvsagt vera økonomien til biblioteka. Det er ikkje mogleg å driva økonomisk utjamning utan pengar. Politikarane i landet må altså vera villige til å satsa på bibliotek. Fram til nå har politikarar på alle nivå signalisert at bibliotek er ei viktig samfunnsoppgåve. Det vil likevel alltid vera ei grense for kor villig samfunnet er til å betala for at informasjon skal vera gratis for brukarane. Biblioteka må gjera eit val, ut frå kva som blir etterspurt og kva som er mogleg å få tak i innanfor dei økonomiske rammene biblioteka arbeider. Ideelt sett ville ein gjerne tilby brukarane "alt", men økonomien set sine grenser. Enten det gjeld dyre elektroniske informasjonstenester eller det gjeld mange nok eksemplar av Da Vinci-koden. Gjennom eit medvite medieval skal biblioteka likevel sikra at brukarane får eit tilbod der biblioteka "legge(r) vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet".

Truverd og verdsetjing
Når det gjeld brukarane sine forventningar, og bruk av biblioteka, har ein gjennom mange ulike målingar fått stadfesta at folkebiblioteka er populære institusjonar. Den viktigaste forskinga i Norge på dette feltet er gjord av Svanhild Aabø med doktorgradsarbeidet The Value of Public Libraries frå 2005. I denne avhandlinga blir det slått fast at befolkninga verdset biblioteka fire gonger høgare enn dei offentlege bibliotekbudsjetta tilseier. Dei danske forskarane Henrik Jochumsen og Casper Hvenegaard Rasmussen har i Gør biblioteket en forskel? frå 2000 leita etter kva biblioteka eigentleg tyder for den enkelte innbyggjar og brukar. Det gjer dei gjennom djupintervju med både aktive bibliotekbrukarar og med folk som ikkje bruker biblioteka. Ei av dei viktige oppdagingane er at folk bruker biblioteket på ulike måtar, at biblioteket ikkje er eintydig, men mangetydig, alt etter ulike livsfasar og ulik bruk av tenestene som biblioteket byr på. Biblioteka var òg omtala som truverdige institusjonar, noko som gjorde at dei hadde høg legitimitet både hos storbrukarane av tenestene, men òg hos folk som ikkje var brukarar av biblioteka. Både i Svanhild Aabø si undersøking og hos Henrik Jochumsen og Casper Hvenegaard Rasmussen blir oppslutnaden om biblioteket frå ikkje-brukarane understreka.

Denne legitimiteten er tufta på at biblioteka står fram som truverdige aktørar både når det gjeld innhald og mangfald. Sjølv om biblioteka nå har høg tillit når det gjeld breidde og nøytralitet, er det fleire ting som kan undergrava denne tilliten. Ein ting er avtaler med den amerikanske ambassaden. Når ambassaden ønskjer å samarbeida med norske bibliotek for å få fram eit meir nyansert syn på USA, så seier dei samtidig at norske folkebibliotek ikkje har eit nyansert syn på USA i sine samlingar. På same måten som den svenske Timbro-undersøkinga gjev ambassaden eit inntrykk av at dei norske biblioteka er einsidige i høve til val av "politisk" litteratur. Kor medvite dette er frå ambassaden si side er det vanskeleg å slå fast, men verknaden er den same – tap av truverd for folkebiblioteka.

Marknadsmakt og medieval
Det største trugsmålet mot eit fritt medieval kjem likevel ikkje frå ambassadar og pressgrupper. Trass i at tilhøvet ikkje alltid har vore utan gnissingar, ser det ut til at norske folkebibliotek har forvalta sitt pund på ein god måte i forhold til brukarane og publikum generelt. Ordskiftet om USA-avtala viste òg at bibliotektilsette i Norge er svært opptekne av dei etiske spørsmåla kring medieval, press og påverknad. Den største utfordringa for biblioteka vil vera å stå fram som eit alternativ med truverd i informasjonsstraumen til marknadssamfunnet. På alle kulturfelt er det ein tendens til at trass i ei enorm breidde, er det berre ein smal del som blir synleg. Bestseljarlister, bokklubbar, kjendisblad og fjernsyn definerer i stor grad kva som skal vera rådande på marknaden. Dette påverkar òg vala til biblioteka. Både Jofrid Karner Smidt og Cecilie Naper er inne på dette i ulike intervju (Morgenbladet, Bok og Samfunn). I ein mediebransje med fokus på etterspurnad vil biblioteka nærast automatisk retta blikket den same vegen. Sjølv om det på kort sikt kan få opp utlånstala, er det likevel ein dårleg strategi, meiner Karner Smidt (Morgenbladet 8. juli 2005).

Biblioteket må difor representera eit alternativ til marknadstvang. Tillita og den politiske legitimitet til biblioteka byggjer på at dei tilbyr ei stor breidde både når det gjeld litteratur og informasjon. Difor er samfunnet villig til å betala for at me har institusjonar som låner ut bøker av forfattarar som Heinrich Bøll og Arne Garborg. Om folkebiblioteka vel å kasta seg ut i konkurransen med Narvesen og bokhandlarane for å gjera Sagaen om isfolket best mogleg tilgjengeleg, kan denne legitimiteten på lengre sikt forvitra. Nettopp fordi biblioteka skal sikra ”kvalitet, allsidighet og aktualitet" er det viktigare at ein finn den intolerante avisa Dagen på biblioteka, enn at ein finn det liberale Dagbladet der. I dagens medieverd er det Dagen som er den alternative røysta medan Dagbladet representerer lite anna enn marknadstenking og kulturell middelhavsfart. Dagbladet kan ein dessutan finna i kvar einaste butikk og kiosk over heile landet.

Samtidig kan ikkje legitimiteten og tillita folkebiblioteka har i folket, haldast oppe utan at folk bruker dei. Folkebiblioteka skal gjennom sitt medieval både fremja den generelle lesegleda og gjera tilgjengeleg den offentlege debatten, sjølv om det er i Dagbladet si middelmåtige og tabloidiserte form. Det er denne balansegangen mellom marknad, sensur og mangfald på den eine sida og brukaroppslutnad, tillit og legitimitet på den andre sida som gjer medieval til eit viktigare val enn kor ein skal kryssa av i bestillingslista frå Biblioteksentralen.


Litteratur
Annaniassen, E. & Vestheim, G. (1999) Bok over land: trekk ved Statens bibliotektilsyns historie. Oslo, Tano Aschehoug.
Balslev, J. & Rosenqvist, K. (1994) Bibliotekarien och samvetet: en rapport om nordisk bibliotekarieetik. København, Nordisk ministerråd.
BarneVakten [Internett]. Tilgjengeleg frå <barnevakten.no>.
Biblioteknorge@nb.no For generell diskusjon om bibliotekspørsmål [Internett]. Tilgjengeleg frå <www.nb.no/archives/biblioteknorge.html>.
Dahl, W. (1993) Om bibliotekarers bekymring for lånernes lyster. Bok og bibliotek, 7, s. 11–13.
Drammen bibliotek (2004) Retningslinjer for medievalg [Internett]. Tilgjengeleg frå <http://bibliotek.drammen.kommune.no/buskerud/drammen/drammenbib.nsf/id/46EAAFAE14BEB765C1256F5B0049A837?OpenDocument>.
Familie og medier – kristent medieforum Kkl [Internett]. Tilgjengeleg frå <www.fom.no>.
Forfatter (1988) "Uten en tråd" i biblioteket? Bok og bibliotek, 7, s. ? (Intervju med Vigdis Moe Skarstein, Erling Bergan, Lars Hansen Juvik og Sissel Nilsen.)
Forfatter (2006) Ambassade vil motvirke demonbilde av USA. Stavanger Aftenblad 9. mars 2006. (Intervju med Petter Næss frå den amerikanske ambassaden.)
Forfatter (2006) Fjerna bokserie frå skulebiblioteket. Stavanger Aftenblad 16. mars 2006.
Forsvarets forum [Internett]. Tilgjengeleg frå <www.fofo.no >.
Heger, A. (1985) "Men landet er Norge …": prosessen mot Agnar Mykle 1956–58. Oslo, Gyldendal.
Jochumsen, H. & Rasmussen, C.H. (2000) Gør biblioteket en forskel? København, Danmarks Biblioteksforenings Forlag.
Kildal, A. Folkeopplysningsarbeid i Norge i dag. Oslo, særtryk af det 5. nordiske bibliotekmøde i København 1947.
Naper, C. (1993) Det vanskelige valget. Bok og bibliotek, 3, s. 6–10.
Norberg, J. & Björn, W. (2004) Svenska bibliotek djupt vänstervridna: en undersökning [Internett]. Tilgjengeleg frå <timbro.se/text.aspx?id=64>.
Norsk Militært Tidsskrift [Internett]. Tilgjengeleg frå <www.nor-miltids.com>
NRK Kulturnytt (4. mail 2006) Lyrikk kan forsvinne [Internett]. Tilgjengeleg frå <www.nrk.no/nyheter/kultur/5653040.html>.
Ringdal, N.J. (1985) By, bok og borger: Deichmanske bibliotek gjennom 200 år. Oslo, Aschehoug.
Serup, Martin Glaz (2005) Avantgarde og kitsch. Morgenbladet 8. juli 2005.
Smidt, Jofrid Karner (2002) Mellom elite og publikum: litterær smak og litteraturformidling blant bibliotekarer i norske folkebibliotek. Oslo, Unipub.
Solberg, P.O. (10. januar 2006) Nær sammenheng mellom bokkjøp og utlån [Internett]. Tilgjengeleg frå <http://www.bokogsamfunn.no/Nettutgaven/122272/122593>.
Tinnesand, Svein Arne (2003) Folkeopplysningsprosjektet må utvikles, ikke avvikles! Bok og bibliotek, 5, s. 38–41.
Tinnesand, Svein Arne (2004) Biblioteka og ytringsfridomen. Bibliotekaren, 10, s. ?
Vestheim, G. (1997) Fornuft, kultur og velferd: ein historisk-sosiologisk studie av norsk folkebibliotekpolitikk. Oslo, Samlaget.
Vold, B. (2005) Folkets forlangendeMorgenbladet 8. juli 2005. (Intervju med Jofrid Karner Smidt.)
Aabø, S. (2006) Skal det være noe mer før vi stenger?: om nedleggingen av norske folkebibliotek. Prosa, 1, s. 6–12 på nett: http://www.prosa.no/artikkel.asp?ID=23.