- Antipoder - litterære tekster som marxistisk ideologikritikk.
- «Ikkje berre er den historiske kommunismen kaputt; kapitalismen blir også meir og meir kaputalisme.»
- «Til sjuande og sist er det lite som er typisk norsk, bortsett frå å væra Gro.»
- «Det er ikkje ein drilla dødballsituasjon. Ikkje stjernetreff på eit tilfeldig langskot. Ingen forsvarstabbe. Inga lang tå som pirkar ballen
over målstreken. Det er overlagt mål. Det er premeditert og iskaldt utført.»
Av Svein Arne Tinnesand
Kjartan Fløgstad er først og fremst kjent for sine romaner. Med «Dalen Portland» som han fikk Nordisk Råds Litteraturpris for, og med «Fyr og flamme» som kom i 1980, har han skapt to av de viktigste romanene i norsk etterkrigslitteratur. Her blandes realisme og surrealisme til en beskrivelse av og et oppgjør med «sosialdemokratiske» Norge.
Setningene ovenfor er imidlertid løsrevne sitat fra Kjartan Fløgstads essaysamling «Antipoder» som kom ut i 1996. De sier noe om bredden i denne samlingen som inneholder Kjartan Fløgstads essays i årene fra 1983 til 1995. Mange forfattere har de siste årene brukt essaylignende tekster nærmest som skriveøvelser, for å kunne utforske språkets muligheter. Det er ikke Fløgstads ærend, hans essays er brukskunst til bruk i den politiske og kulturelle diskusjon. Her er artikler om språk, om samfunn og politikk, om kunst og litteratur, om massemedier, folkelig motstand og mye mer. Å slenge ut løsrevne sitat fra ulike essays i samlingen , er egentlig å øve vold mot Fløgstads tekster. Det som kjennetegner tekstene er konsistens, både språklig og politisk. Her er ikke et ord tilfeldig, her finnes ikke generell synsing, her finnes tvert imot sammenhenger og klarhet som dagens vestlige litterære offentlighet ikke akkurat er bortskjemt med.
Fløgstads tekster er ikke det vi til vanlig kaller lettleste. Til det er de rett og slett for finslipte, for presise.
Å lese Fløgstads essays gir innsikt, utsikt og kunnskap. Viktigst er hans kompromissløse vilje til å forstå og utlevere de historiske krefter som skapte det industrielle og post-industrielle samfunnet. I Fløgstads verden (som i virkelighetens verden) finnes arbeiderklasse og borgerskap, her hersker borgerklassens ideologiske overtak og her finnes motkreftene. Likevel er tekstene hans milevis fra sosiologisk kjedsommelighet, de er frodige, vittige og stilistisk oppfinnsomme. Her finnes ingen fraseradikalisme som i en stor grad har vært kjennetegnet på den såkalte «m-l» litteraturen. Nå finnes det en rekke kritikere som vil påstå at det er «umoderne» med politiske essays, men Fløgstad er ikke umoderne, han beskriver bare en virkelighet som befinner seg milevis borte fra de «moderne» ideologene på Marienlyst og i Akersgata. For disse «moderne» menn finnes ikke Kirkenes eller Sauda. For de moderne ideologiprodusentene er markedskreftene en naturkraft som tvinger oss til Brussel uten at vi kan stoppe. Nettopp fordi horisonten for mange av Oslogrytas «intellektuelle» er sperret av Stortinget og regjeringsbygget, skjønte de heller aldri hvorfor folk i Norge kunne si nei til den nødvendige europatilpasningen. Det skjønner Kjartan Fløgstad, hans perspektiver og horisonter strekker seg langt både historisk og geografisk.
Det finnes mange gode grunner til å lese essaysamlinga «Antipoder». Først og fremst er den et kulturelt koffeinsjokk som holder oss våkne når «kulturlivet» ellers ligger i politisk koma. Med «Antipoder» har Fløgstad gitt oss en leksjon i marxistisk ideologikritikk og dermed et bidrag i kampen om det kulturelle hegemoniet.