Hvilken rolle kan folkebibliotekene spille i kompetansesamfunnet? Er bibliotekene og de bibliotekansatte klare for etter og videreutdanningsreformen? Hvilke utdanningskrav skal biblioteksektoren stille i forbindelse med EVU-reformen? Dette er en del av spørsmålene som nå stilles i norske bibliotek i forbindelse med at etter- og videreutdanning settes på den politiske og faglige dagsorden.
Av Svein Arne Tinnesand*
Å sette merkelappen kompetansesamfunnet på det norske samfunnet i dag er ikke uproblematisk. I følge gjengs terminologi har vi i løpet av de siste 25 årene vært gjennom både industrisamfunn, informasjonssamfunn og kompetansesamfunn. Skal en tro enkelte trendforskere er vi nå også på full fart inn i drømmesamfunnet. Det som imidlertid er helt sikkert, er at våre barnebarn neppe kommer til å kalle vår tids samfunn for et kompetansesamfunn. Kunnskap og kompetanse som produksjonsinnsats vil nok ha en langt større plass i framtidens verdiskapning enn i dagens råvareproduserende Norge.
Kompetanse knyttet til utøvelsen av yrket sitt er heller ikke noe nytt. Når den svenske professoren Kjell A. Nordstrøm reiser land og strand rundt med sitt ”funky business” foredrag og snakker om at kunnskapsfaktoren fører til endring av kapitalens organiske sammensetting har han noe rett, men og veldig feil. Til alle tider har noen vært kunnskapsarbeidere i den forstand at det var deres spesielle kompetanse som var deres viktigste produksjonsfaktor. Under den tradisjonelle industrialismen var det også mulig for en dyktig fagarbeider å bytte arbeidsplass, for på den måten individuelt endre sine lønns- og arbeidsvilkår.
Det som likevel gjør at begrepet kompetansesamfunn kan være meningsbærende er dagens krav til stadig ny kompetanse for å kunne holde tritt med de endringer som skjer i de ulike fagområder.
I følge en undersøkelse om arbeidsmiljø og omstilling som Arbeidsforskningsinstituttet la fram i november 1998, tror hver tredje arbeidstaker at de i nær framtid må ta tilleggs- eller etterutdannelse for å holde tritt med jobben. Undersøkelsen viser også at arbeidstakerne stadig møter økte krav om å tilegne seg ny kompetanse. 32 prosent av arbeidstakerne sier i undersøkelsen at de må ta tilleggs- eller etterutdannelse i nær fremtid. 15 prosent sier de er engstelige for ikke å klare nye kompetansekrav. 13 prosent forteller at de er bedt om å delta på opplæring/kurs eller i etterutdanning som de ikke har lyst på, mens 5 prosent sier at de skal delta i kompetansegivende tiltak som de er engstelige for ikke å gjennomføre.
Disse tallene illustrerer at kravet til kompetanseheving i arbeidslivet er stort. Det er også på denne bakgrunnen kravet om en etter- og videreutdanningsreform har vokst fram.
Folkebibliotekene i Norge har historisk sett vært knyttet til den samme kunnskapstradisjon som ideen om livslang læring. Folkeopplysningsideen som danner bakgrunnen for voksenopplæringsorganisasjonene ligger også til grunn for bibliotekenes virksomhet. Bibliotekene definerer seg selv som kunnskapssentre. Dette slås fast i biblioteklovens aller første setning. ”Folkebibliotekene skal ha som oppgave og fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet…” . Bibliotekene blir også brukt av utdanningssøkende på alle nivåer viser bibliotekbruksundersøkelser.
Det er på bakgrunn av dette at Buerutvalget i NOU 1997:25 Ny kompetanse - fant det naturlig å ta med dette avsnittet i sin innstilling: ”Personer som tar etter- eller videreutdanning vil ha behov for tilgang til lokale samlingssteder. Når det gjelder opplæring på videregående og høyre nivå, vil lærestedenes biblioteker være slike naturlige forankringspunkter. Siden ikke alle kommuner og tettsteder har tilgang til utdanningsinstitusjonenes biblioteklokaler og -tjenester, vil det være mulig å tenke seg at folkebibliotekene kan være et slikt forankringspunkt.”
Buerutvalget som er en av de viktigste premissleverandørene til reformen har i sin innstilling har dermed slått fast at bibliotekene kan ha en rolle å spille. Det er likevel ingen grunn til å tro at en Stortingsmelding eller lovtekst kommer til å følge opp dette punktet i Buerutvalget. Det vil bli opp til folkebibliotekene selv å finne alliansepartnere for å trygge sin plass i kompetansesamfunnet. Folkebibliotekene må selv vise at det er her det lokale læringssenteret må plasseres. Om det er slik at de andre aktørene i videreutdanningsreformen overser et nettverk av over 1000 gratis tilgjengelige kunnskapsinstitusjoner spredt over hele landet da har folkebibliotekene ikke gjort jobben sin.
Gjennom prosjektet ”Nettverk for livslang læring” (NELL) i Hordaland har bibliotekene fått prøvd ut en modell for å finne ut hvilken rolle bibliotekene kan spille i kompetansereformen. En av konklusjonene fra dette prosjektet er at biblioteket i forbindelse med etter- og videreutdanning må samarbeide med næringsliv, utdanningsinstitusjoner og med organisasjonene. Denne lærdommen vil alle folkebibliotekene i hele Norge ha med seg når alle bibliotek skal definere seg som en del av et nettverk for livslang læring. Dette handler bare i liten grad om ressurser, først og fremst handler det om synliggjøring av bibliotekene, alliansebygging og forpliktende samarbeid med andre. Dette vil bli folkebibliotekenes hovedutfordring i kompetansesamfunnet.
Kompetansereformen kommer ikke bare til å påvirke bibliotekene som institusjoner. Bibliotekansatte vil også være en del av reformen. I løpet av de siste 10 – 15 årene har bibliotekansatte opplevd at skrivemaskin og kortkatalog er blitt byttet ut med tekstbehandling og automatiske biblioteksystemer. Internett og nettsider er blitt både kilder til informasjonsinnhenting og redskap for informasjonsformidling. Krav til omstillinger og organisasjonsendringer kjennetegner også hele offentlig sektor og må etterhvert sies å være en kontinuerlig prosess.
Det er på bakgrunn av dette at Stortingsmelding 22 (1999-2000) ”Kjelder til kunnskap og oppleving” sier følgende om behovene for etter- og videreutdanning i biblioteksektoren: Alle bibliotek vil tvillaust gå inn i ei tid prega av omstilling og brigde. I stor grad vil endringane vera knytte til utviklinga av IKT i biblioteka. Den beste måten å møta nye utfordringar på er å syta for tiltak som kan gje dei tilsette i sektoren høve til å byggja opp fullnøyande kompetanse for å kunna utføra arbeidsoppgåvene best mogleg innanfor delvis nye rammer. For å stimulera til dette vil departementet setja i gang eit utviklingsprogram for folkebiblioteka. Som del av dette vil ein etablera etter- og vidareutdanningstiltak, der det vert sikta mot ei samordning av tiltak for heile biblioteksektoren.
Dette lille avsnittet er på mange måter det mest oppløftende for bibliotekansatte i denne Stortingsmeldingen. Endelig har noen tenkt å ta ansvar for et utviklingsprogram som nettopp skal fange opp de behovene som finnes i biblioteksektoren for etter- og videreutdanning. Stortingsmeldingen legger selv vekt på IKT-området i forbindelse med etter- og videreutdanningstiltakene. Det viktige blir likevel at bibliotekansatte selv kartlegger hvilke områder som må innarbeides i et utviklingsprogram for etter- og
videreutdanning.
En undersøkelse som Rogaland fylkesbibliotek foretok i 1999 viser at den største kompetansebristen i folkebibliotekene i fylket er mangel på grunnleggende bibliotekarkompetanse. Derfor har fylkesbiblioteket i samarbeid med Høgskolen i Oslo invitert til desentralisert grunnfagsutdanning i bibliotekfag fra høsten 2000. Undersøkelsen og responsen på dette tiltaket viser at det som er grunnutdanning for noen, er videreutdanning for andre. For mange bibliotekansatte som trenger kompetansepåfyll vil for eksempel et tilbud om bibliotek grunnfag være et alternativ.
Når utviklingsprogrammet for etter- og videreutdanning i biblioteksektoren skal utformes trenger ikke IKT i seg selv være det viktigste. IKT vil først og fremst være et verktøy som kan læres på arbeidsplassen. Arbeidsplassen som læringsarena er også et begrep som er lansert i forbindelse med kompetansereformen. Det som er viktig i forbindelse med IKT-utviklingen er ikke nødvendigvis den teknologiske endringen, men struktur- og organisasjonsendringene denne utviklingen vil føre til for bibliotekene. Handlings-, forandrings-, og sosial kompetanse vil på sikt være vel så viktig som teknisk kunnskap. Hovedelementet i et utviklingsprogram for etterutdanning i biblioteksektoren bør derfor være rettet inn på fagområdene ledelse og organisasjon. Der det hele tiden vil bli stilt nye krav til biblioteket som institusjon og organisasjon må bibliotekansatte ha muligheten til å tilegne seg organisasjons- og ledelseskompetanse. Uten at bibliotekansatte skaffer seg kompetanse for å mestre endringene som kommer, nytter det lite å lære seg enda flere tekniske ferdigheter.
*Artikkelen bygger på et foredrag som ble holdt på Norsk kommuneforbund og Biblioteksentralens miniseminar om ”Bibliotekenes rolle i kompetansereformen” under det 67. norske bibliotekmøtet.
Litteratur:
Hilsen, Anne Inga: Arbeidsmiljø og omstilling : delrapport 2 / utarbeidet for Yrkesorganisasjonenes sentralforbund ; av Anne Inga Hilsen og Asbjørn Grimsmo. - [Oslo] : Arbeidsforskningsinstituttet , 1998 - 15 bl.
Se også: http://www.ssb.no/pressemeldinger/pm9899.html
Jensen, Rolf: The dream society : hvordan det kommende skift fra facts til følelser vil påvirke erhverslivet og vor hverdag. - Viby : Jyllands-Postens erhvervsbogklub , 1999 - 201 s.
Nordström, Kjell A.:Funky business : med talent danser kapitalen / Kjell A. Nordström, Jonas Ridderstråle ; oversatt av Sølvi Lillejord. - Oslo : Tano , c2000 - 258 s. : ill
Buerutvalget: Ny kompetanse http://odin.dep.no/nou/1997-25/index.htm
NELL prosjektet: Sluttrapport http://www.hordaland.folkebibl.no/nell/Sluttrapport/sluttrapport.htm
Stortingsmelding 22: Kjelder til kunnskap og oppleveing http://www.odin.dep.no/repub/99-00/stmld/22/