- Vil en ny Stortingsmelding om arkiv, museer og folkebibliotek bli et redskap for en nødvendig nytekning i folkebibliotekene?
- Vil du være så snill å si meg hvilken vei jeg skal gå for å komme bort herfra?
- Det kommer an på hvor du skal det, svarte katten
- Det er ikke så nøye med hvor...
- Da er det ikke så nøye med hvilken vei du tar heller, sa katten.
Fra Alice i eventyrland av Lewis Carroll
Av Svein Arne Tinnesand, avdelingsleder ved Rogaland fylkesbibliotek
Regjeringen skal iløpet av høsten legge fram en egen stortingsmelding om folkebibliotek, arkiv og museer. Det er i den forbindelse grunn til å spørre seg om denne meldingen vil komme med nytenking på biblioteksområdet, eller om meldingen bare kommer til å være gjentakelse av tidligere honnørord som alltid brukes i offentlige dokumenter når bibliotekene omtales. Den faren er tilstede, ikke minst fordi den bibliotekpolitiske debatt glimrer med sitt fravær i de politiske miljøene. Skal stortingsmeldingen ha en funksjon må den bl.a kunne si noe om folkebibliotekenes muligheter til å kunne overleve som institusjoner og om innføring av ny teknologi vil endre folkebibliotekenes ideologiske grunnlag.
De siste årene har det vært stor tilbakegang forfolkebibliotekenes tradisjonelle bokutlån. Spåmenn av ymse slag hevder også at internettet framover vil overta bibliotekenes rolle som informasjonsformidler. Samtidig som vi går vi inn i det som er blitt kalt for informasjons-, og kunnskapssamfunnet, kan folkebibliotekene som er det tradisjonelle nettverket for kultur, kunnskap og informasjon forvitre og kanskje forsvinne. Det er derfor et dårlig signal i forhold til nytenking på dette området at regjeringen legger fram biblioteksmeldingen som en del av en melding som også skal omhandle arkiv og museer. Ikke for at ikke disse kulturinstitusjonene trenger en egen stortingsmelding. Arkiver og museer er viktige institusjoner som samler, katalogiserer og oppbevarer historisk materiale. Gjennom å definere folkebibliotekene som en virksomhet for samling og oppbevaring av matriale vil blikket lett kunne bli rettet bakover og ikke forover.
De store endringsprosessene bibliotekene nå er inne i vil både forandre det enkelte bibliotek og bibliotekvesenet slik vi kjenner det. Den store bibliotekspolitiske utfordringen i Stortingsmeldingen bør derfor være å definere folkebibliotekets ideologiske grunnlag knyttet til de endringer som framtvinges av informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT). Stortingsmeldingen må også se på om biblioteksvesenet er organisert slik at strukturen stemmer med landskapet. Spesielt viktig fra statens side vil det være å se på mulighetene for å kunne organisere de statlige bibliotektjenestene på en mer effektiv måte.
Folkebibliotekene har sammen med enhetsskolen og de folkelige organisasjonene vært det viktigste elementet i utviklingen av det norske samfunnets kunnskapsnivå og kulturforståelse. Folkebibliotekene har på den måten vært grunnleggende byggesteiner for utvikling av demokrati og folkestyre. Denne arven fra opplysingstid og folkeopplysning har folkebibliotekene med seg når de møter utfordringene fra informasjons- og kommunikasjonsteknologien. Folkeopplysning og demokratiutvikling gir bibliotekene en historisk styrke som gjør det mulig å tilpasse seg en utvikling der andre informasjons- og kulturbærende medier enn de tradisjonelle bøkene vil spille en avgjørende rolle. Bibliotekenes demokratiske ideer vil også i det postindustrielle samfunn kunne være et progresivt element. Kjernen i disse ideene er at informasjon og kunnskap skal være tilgjengelig for hele folket, ikke bare for eliten. Informasjonsteknologi vil kunne gi grunnlag for at det skapes nye klasseskiller. Eller kanskje det er riktigere å si at tilgang til, eller mangel på tilgang til, IKT kan være med på å sementere tradisjonelle klasseskiller. Den samme teknologien kan også være et redskap til å gi hele befolkningen tilgang til informasjon som tidligere var forbeholdt et mindretall.
Ny informasjonsteknologi og videreutvikling av denne teknologien vil derfor ikke i seg selv være en trussel mot bibliotekene. Bibliotekene tok tidlig i bruk de mulighetene informasjonsteknologien gav for å bedre kunne utnytte kunnsapsnettverkene. At denne teknologien i dag utvikler seg i retning av et integrert kunnskaps,- kultur og informasjonsmedium utgjør en ny mulighet for bibliotekene. Stortingsmeldingen bør definere folkebibliotekets målsettinger uavhengig av den teknologiske utviklingen. Samtidig må arbeidsmetodene og organiseringen av bibliotekene nettopp ta høyde for denne utviklingen. Ny informasjonsteknologi utgjør først og fremst en trussel og en utfordring mot det fysiske biblioteket og for organiseringen av biblioteksvesenet og ikke mot bibliotekenes målsettinger.
I en omskiftelig verden blir retten til informasjon en grunnleggende forutsetning for å kunne være aktør og aktiv samfunnsborger. Gjennom et bevisst medievalg skal bibliotekene kunne sikre alle innbyggere fri rett til informasjon. Denne retten må sikres på tvers av språklige, sosiale, fysiske og andre skillelinjer. I en tid når informasjonsmengden øker samtidig som informasjonsmangfoldet minker, må det lokale folkebiblioteket være stedet som sikrer innbyggerne et mangfold av informasjon og motinformasjon. Retten til fri informasjon er i dag truet. Samtidig som internett har økt tilgangen på informasjon arbeider rettighetshavere og andre eiere av informasjonen for at den frie tilgangen til denne informasjonen skal begrenses. Ikke minst innenfor EU har vi de siste årene sett en utvikling med en politikk på dette området som ensidig styrker opphavsrettslige interesser på bekostning av brukerinteresser
Folkebibliotekene må være frontløpere for ytringsfrihet og meningsmangfold. Rushdiesaken bragte ytringsfrihetsdebatten ut av tradisjonell nord-sør og øst-vest tenking og inn i en globalisert ikkeblokkdelt verden. Trusselen mot ytringsfriheten er ikke lenger bare noe som foregår langt borte et sted. Trusselen mot ytringsfrihet kommer fra ulike hold; trussel fra ekstreme grupper, trussel i egen lovgivning (f.eks. sider ved personvernlovgivningen), og ikke minst trusselen om kommersiell ensretting. Nasjonalt og internasjonalt skjer det en konsentrasjon av eierinteresser på mediesiden. Aviser, tidsskrifter, forlag, radio- og fjernsynsstasjoner, internett- og underholdningskanaler alt eies av ett firma som kun har som formål å tjene mest mulig penger på mest mulig effektiv måte. Der de kommersielle aktørene representerer markedets enfold, må bibliotekene være garantister for mangfoldet.
En stor del av kunnskapsoverføringen i dagens og morgendagens samfunn vil bygge på forståelse av tekst. Folkebiblioteket må i samme grad som alltid være et fyrtårn for lesing og tekstforståelse. Folkebibliotekene må fortsatt tilrettelegge for søkende, nysgjerrige og opplevelsesessøkende lånere, ikke minst for barn og ungdom.
Folkebibliotekene må definere sin plass innenfor det flerkulturelle samfunn. Kulturelt mangfold er en del av informasjons- og ytringsfriheten. Spesielt i forhold til marginaliserte grupper vil det være folkebibliotekenes oppgave å inkludere disse i det såkalte informasjons- og kunnskapssamfunnet.
I likhet med andre tidligere teknologiskifter vil informasjonsteknologien først kreve endring i bibliotekenes organisasjonsformer. Teknologi erstatter mennesker i mange av bibliotekenes tradisjonelle arbeidsoppgaver. Skranker erstattes med roboter, bøker erstattes med datafiler. Arbeidsoppgaver endres samtidig som et stadig bedre utdannelsesnivå blant personalet visker ut gamle skillelinjer mellom bibliotekar og fullmektig.
Med sine bokbusser, filaler, hovedbibliotek, skole-, og fagbibliotek, fylkes-, og nasjonalbibliotek, er det norske bibliotekvesenet bygget opp etter samfunnsformasjoner som er i ferd med å forandre seg, en forandring som kommer til å bli mer og mer merkbar etter hvert som informasjons- og kommunikasjonsteknologien utvikles og blir tatt i bruk. Den nye teknologien vil både skape nærhet og avstand. Gjennom tilgang til "allverdens" biblioteksamlinger fra sitt eget rom kan brukerne finne fram til eksakte ønsker uten å legge turen innom et lokalt bibliotek.
For de kommunale folkebibliotekene kommer utfordringen fra to sider. En svekket offentlig økonomi vil kunne utarme biblioteket på flere måter, først og fremst ved at det ikke økonomisk vil være i stand til å følge opp kravene og intensjonene i bibliotekloven. Folkebibliotekene vil stilles overfor sterkere krav om inntjening og politikere og bibliotekene selv vil legge opp til betaling av enkelte eller flere av tjenestene. Dette har latt seg gjøre i helsevesenet med et uttall av gebyrer og egenbetalingsformer, men lar seg neppe gjøre i folkebibliotekene uten å komme i konflikt med gratisprinsippet i bibliotekloven. I overskuelig framtid ser det ikke ut som det er politisk flertall for å endre denne. Vi vet likevel at Fremskrittspartiet, med sitt kulturfientlige program kan få avgjørende innflytelse i det politiske landskapet framover. Derfor kan vi ikke være trygge for at ikke denne debatten kommer i forbindelse med stortingsmeldingen.
Kommunestrukturen i seg selv settes også under press, små kommuner er "ulønnsomme" større enheter blir løsningen. Små bibliotekenheter vil nok også uavhengig av kommunestørrelsen, forsvinne til fordel for enheter som har nok kompetanse og samlinger store nok til å kunne tilfredstille de krav brukerene stiller. Det vil ikke være meningsfullt for brukere å oppsøke et bibliotek som ikke gir andre tjenester enn det brukeren selv klarer hjemme foran skjermen.
Folkebibliotekenes endring vil kunne utvikle seg langs forskjellige akser. Endring av struktur fra mindre til større enheter og fra fysiske til elektroniske samlinger. Folkebibliotekene må også utvikle seg til sentrale aktører i utdanningsamfunnet. Etter- og videreutdanningsreformene vil utfordre den tradisjonelle relasjonen mellom studerende og studiested, og erstatte denne med utdanningssøkende som velger ulike former for utdanning fra ulike undervisningstilbydere, gjerne uavhengig av hvor i verden utdanningen tilbys. Disse studentene vil forvente å kunne få tilbud om like gode bibliotek- og informasjonstjenester på eget hjemsted som studenter/elever som er knyttet til et fast lærersted. Bibliotekene må på tvers av sektorer og geografi, organiseres slik at befolkningens behov for disse tjenestene blir ivaretatt.
Fylkeskommunen er under press, både politisk og administrativt hevder mange at fylkeskommunen som politisk enhet må endres. Fylkesbibliotekene står midt oppe i denne problemstillingen, der de på den ene side er statens forlengede arm i forhold til primærkommunene og på den andre side skal være et serviceorgan for kommunene og folkebibliotekene. Fylkeskommunens egen biblioteksvirksomhet er også knyttet til egne institusjoner i videregående skoler og helseinstitusjoner. Utfordringene for fylkesbiblioteket vil bl.a være om det fortsatt er nødvendig å opprettholde en regional kompetanse på bibliotekområdet samtidig som tradisjonelle låneveier oppløses, og kompetanse- og kunnskapsoverføring kan skje direkte fra kunnskapskilden til primærbiblioteket via elektroniske nettverk.
På statlig og nasjonalt nivå opereres det med en organisering av bibliotekoppgavene som er tilpasset departementsstrukturen og ikke befolkningens behov for gode bibliotektjenester. Statens bibliotektilsyn (SB) som er underlagt Kulturdepartementet skal være statens redskap på folkebibliotekområdet. Riksbibliotektjenesten (RBT) som er underlagt Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet arbeider mot fag,- og forskningsbibliotekene. At det er SB som har faglig virksomhet rettet mot skolebibliotekene i grunnskolen og på de videregående skoler virker heller ikke nødvendigvis logisk i en slik sammenheng. Den statlige organisasjonsstrukturen fører til samordningsproblemer når det gjelder nasjonale løsninger. Dette gjelder fjernlånssamarbeidet, "Biblioteknett Norge", litteraturforsyning til fjernstudenter m.m. De statlige "biblioteksdirektoratene" kan med fordel legges ned. Oppgavene knyttet til SB og RBTs virksomheter kan deles på flere. I og med opprettelsen av et selvstendig nasjonalbibliotek har staten mulighet til å ta ansvaret for alle former for bibliotektjenester på et nasjonalt nivå gjennom et overordnet bibliotek. Denne muligheten kan politikerne benytte seg av når bibliotekvesenets framtid skal opp til diskusjon.