Av Svein Arne Tinnesand
I essayet "Den dialektiske detektiv" fra 1975 gir Kjartan Fløgstad følgende råd til kriminalforfattere som ønsker å bruke den "hardkokte" kriminalsjangeren til å beskrive det kapitalistiske Norge i dag:
"Dei beste amerikanske kriminalromanane går utan unntak føre seg i California, på den den Nord-amerikanske vestkysten. Senteret for oljeaktiviteten på den norske kontinentalsokkelen er Stavanger, på den norske vestkysten. Stavanger og Nord-Jæren vil, i løpet av få tiår, bli et av dei tettast urbaniserte områda i dette landet, med dei stekt aksenturerte sosiale problema som alltid kjenneteiknar gamle jordbrukssamfunn som blir sjokkurbaniserte. Symptoma tar etterkvart til å bli klåre: auka kriminalitet, volds-brotverk, ny-rike spekulantar, dyrtid på husleiger, landets høgaste tomtepriser på Hinna og Sunde, forakt for menneskeliv og motstand mot fagorganisering i oljeindustrien, ny-fascistiske tendensar blant borgerleg ungdom. I dette makabre persektivet sluttar essayet om den hardkokte kriminalromanen, denne lange heite sommaren 1975."
En klarere oppfordring om å skrive kriminalromaner fra Stavanger er vel sjelden gitt fra en norsk forfatter. Det er likevel ikke så mange av de utallige norske krimforfatterne har valgt å følge Fløgstads oppfordring. Kolbjørn Hauge som er den eneste Stavangerforfatteren som har spesialisert seg på å skrive krimbøker og som velfortjent både har mottatt norske og skandinaviske krimpriser har valgt å legge handlingen i sine bøker til landlige omgivelser.
Likevel er det kommet noen krimbøker de siste årene som med litt velvilje kan defineres innenfor rammen av hardkokt krim med handling fra Stavanger. Tre av forfatterne er Stavangerforfattere og to er landskjente kriminalforfattere. Med litt velvilje kan en også si at disse fem forfatterne beveger seg innenfor Kjartan Fløgstads politiske program - nemlig en kritisk beskrivelse av et Stavanger der mer eller mindre hederlige oljesmurte kapitalister herjer i en by der menneskeliv har liten verdi.
Jeg har valgt å bruke terningkastmedtoden i vurderingen av de enkelte bøkene, dette skal ikke tas særlig alvorlig og terningkastene er bare et mål om hvor ”gode” bøkene er innenfor sitt eget univers ikke i forhold til littaruturen generelt. Anmeldelsen er skrevet til påsken i 2000, det betyr at Arild Reins nye bok ”Grisekoret” ikke er med i vurderingen.
Asta B. Håland. Et virkelig mord. Aschehoug 1994.
Asta Beate Håland er nok langt mer kjent for sin aktivisme i Ottar enn for sin krim. I denne krimboka er budskapet klart. Prostitusjon dreper, narkotika dreper og colombianske kokainkarteller og skruppløse skurker gjør Stavanger til en utrygg by. Selv om boka inneholder ingrediensene fra den hardkokte kriminalromanen er det egentlig en politiroman. Det slår en likevel raskt hvor lite forfatteren vet om politiarbeid, selv en amatør gjennomskuer svakhetene i skildringene av Stavangerpolitiet, som i 1994 forresten holdt hus på Nytorget. I tillegg til politiet opptrer også en gruppe tøffe damer som må ordne opp på vegne av samfunnet. Skildringen av disse heltene gjorde at jeg til slutt ble sittende og fundere over det fenomenet at kriminallitteraturen ofte har fascistiode trekk - viljen til å ta loven i
egne hender og rydde opp på vegne av oss andre er ikke nødvendigvis en god ting.
Bjørn Ingvaldsen: Et eget prosjekt. Gyldendal 2000.
Bjørn Ingvaldsen har etter hvert etablert seg som en av de nye Stavangerforfatterne. Han fikk Rogaland fylkeskommunes litteraturstipend i 1998. Etter å ha utgitt fem bøker tidligere er dette det første forsøket innenfor krimsjangeren. Hovedpersonen Aslak Handeland er fotograf, etter en repotasjetur i England kommer han hjem og får vite at hans beste venn journalisten Rune Rullestad har tatt livet av seg og sine to barn. Vår helt tror ikke at det er et selvmord og begynner å etterforske på egenhånd. Det skal bli skjebnesvangert. I løpet av kort tid rotes han opp i motorsykkelgjenger, religiøse sekter, lugubre firmaer og internasjonal terrorisme. Mye spenning og velskrevet. En ting jeg la merke til var bruken av navn, den er morsom og litt spesiell uten at det på noen måte merkes av den leseren som ikke oppdager det. Helt til slutt må det vel trekkes ned for en litt for stor konspirasjonsteori.
Arild Rein: Hundedagane. Det Norske Samlaget 1998.
Arild Rein er en av de aller nyeste rogalandsforfatterne. Han fikk fylkeskommunens litteraturstipend og Hundedagane er hans første og hittil eneste bokutgivelse. Hos Arild Rein finnes det ingen helter hans synsvinkel er skurkenes. Her er det kriminelle Stavanger som kommer til orde. Bokstavelig talt, handlingen og framdriften i boka skjer i form av dialoger. Disse menneskene med navn som Lonesen, Jallaen, Dollaren og Jonny B. sliter med spillegjeld og andre økonomiske problemer: derfor går store deler av tiden med til å planlegge kupp, kupp som for det meste mislykkes. Selvfølgelig planlegges det store kuppet og det gjennomføres. Det er vel bare en tidligere fotballspiller som Arild Rein som tør å la skurkenme sine rane billettkassen på Stavanger stadion. Språklig er boka meget spesiell men veldig bra, språkformen er nynorsk og det er som sagt den muntlige dialogen som driver boka framover - et lite obs. folk som ikke tåler banning og kjønnsrelaterte skjellsord bør ikke lese denne boka. Det bør derimot alle andre som vil lese en annerledes krimbok fra Stavanger.
Scheen: Den Syvende synd. Gyldendal 2000.
Kjersti Scheen har siden 1994 etablert den litt loslitte detektiven Margareth Moss gjennom 3 bøker. I den fjerde legger hun turen til Stavanger. I Stavanger ramler hun opp i problemer. Kjersti Scheen er en sosialt engasjert forfatter og det kommer også fram i denne boken. Det viser seg at kultureliten og kapitalen i Stavanger har sammensverget seg mot den heltemodige arbeiderklassen. Leser man boka kritisk og det bør man jo, ser det ut som at menneskene bak satsingen på Stavanger som litteraturby eller bokby som de sier i boka utgjør en trussel mot arbeidsfolk i denne byen. Legg til at boka er dårlig skrevet, at navnene på personene spesielt de på Jæren virker oppkonstruerte og kunstige, at forfatterens kunnskap om byen og distriktet må være hentet ved å fly over området på en overskyet dag så har vi klart den dårligste krimboka som er skrevet om Stavanger. Dessverre går ikke terningen lenger ned enn
til
Staalelsen: Kvinnen i Kjøleskapet. Gyldendal 1981.
Gunnar Staalesen var forfatteren som nærmest innførte den hardkokte sjangeren i norsk krim. Bøkene om privatetterforskeren Varg Veum er rene pastisjer over Raymond Chandlers bøker om Phillip Marlow. Der Marlow beveget seg rundt på den amerikanske vestkysten på 30 tallet beveger Varg Veum seg rundt i Bergen på 70 - 80 tallet. I Kvinnen i Kjøleskapet beveger Veum seg vekk fra Bergen og ned til Stavanger. Jeg tror ikke det er tilfeldig at denne boken kom ut i 1981, samme året som Fløgstads essay om dialektiske detektiv ble utgitt i bokform. Staalesen velger å følge programmet som Fløgstad setter opp i sitt essay. Her er Oljearbeidere, spill, prostitusjon og sikkerhetssjefer i oljeselskaper som ikke alltid følger norsk lovgivning. Boka er velskrevet og Staalesen kjenner Stavanger. Det forresten her Varg Veum gikk på sosialskolen i sin tid. Dette er klassikeren og den står fortsatt, derfor
fortjener den
