Med årets statsbudsjett har regjeringen foreslått å fjerne øremerket statstilskudd til mobil bibliotekdrift. Mange frykter for at dette vil gi det endelige dødsstøtet for bokbussvirksomheten i Norge. Nytt av året er at det er satt av 15 millioner kroner på statsbudsjettet til bredbånd for folkebibliotekene. Med utgangspunkt i egne erfaringer reflekterer artikkelforfatteren over bokbussens
skjebne.
Av Svein Arne Tinnesand, Avdelingsleder ved Rogaland fylkesbibliotek
Mars 1972 : Det er bilde av meg i avisen. I forgrunnen ser vi to andre som leser i en bok. I bakgrunnen med ryggen til står jeg med ny lue. Jeg holder på å låne en bok, billedteksten forteller at jeg blir ekspedert av bokbussassistent Dorthea Øglænd. Stedet er Kvernevik, en helt ny bydel i utkanten av Stavanger. I følge avisen lånte bokbussen i Stavanger ut 55 000 bøker i 1971. På bildet er jeg 10 år, og er jeg ferdig med skolen for dagen. Bildet må være tatt en onsdag ettermiddag, det var da bokbussen stoppet i vårt boligfelt. Vi er tre søsken og sammen med de andre ungene i strøket pleide vi å gå på bokbussen på onsdagene. Hjemme sto mor og forberedte middagen.
Juni 2000 : I løpet av de siste to årene er over halvparten av alle bokbussene i Rogaland forsvunnet, skriver jeg. Av de 9 bokbussene som fantes i fylket ved utgangen av 1997 er det bare 4 igjen ved inngangen til 2000. Disse setningene brukes i en sak som legges fram for regional- og kulturutvalget i Rogaland. Bokbussen i Stavanger er ikke lagt ned, i følge saken hadde denne bussen 50 000 utlån i 1999. Få dager etterpå leser jeg i avisen: Siste bussreis for bøkene. Bokbussen si framtid er dyster. Om få år kan alle bokbussane i Rogaland vera parkerte for godt.
27 år. Mye av har skjedd i disse årene. Selv har jeg fått både bibliotekarutdanning, barn og barnebarn. Alle som levde i 1972 sier: Alt har forandret seg. Det forklarer ikke hvorfor bokbussene forsvinner, eller gjør det?
er tittelen på den nyeste historieboken min. I følge den har det norske samfunnet i de siste 30 årene vært igjennom en periode med store forandringer. Den største endringen er i følge historieboken den norske kvinnerevolusjonen. I Kvernevik merket vi kvinnerevolusjonen med at mødrene ikke lengre stod hjemme og ventet på oss når vi kom fra skolen. Småsøskene våre gikk i barnehage hele dagen. Nærbutikken ble nedlagt.
Den andre store forandringen er mobilitet. I 1972 dro vi på vår første ferie der vi ikke var avhengige av toget. Nå hadde vi fått oss bil, så turen gikk til Danmark. Bilen var god å ha i hverdagen også, varer skulle handles, lillebror skulle i barnehagen. Hva gjorde vi egentlig før vi fikk bil?
Den tredje store forandringen er utdanning. I 1972 var far industriarbeider og mor var hjemme. Ingen av dem hadde tatt ferdig framhaldskolen. Vi tre som den gang var barn titulerer oss nå som sivilingeniør, bibliotekar og dataingeniør. Vi frykter ikke framtiden, vi sier hei til informasjonssamfunnet.
sier pappan til Baltus. 27 år er lang tid, men hvorfor forsvinner bokbussene? Bibliotekene brukes mer enn noen gang.
Bokbussene stopper og filialene legges ned, mens bibliotekene brukes mer og mer. I tilegg til folkebibliotek brukes skolebibliotek og fagbibliotek. Biblioteknettverket som før ble holdt sammen av bokbusser, rutebiler og postbud erstattes nå av sterkere og bredere bånd. Koblet til nettverket sitter en jente på 16 år.
Min datter slipper å vente i regnet utenfor nærbutikken på bokbusssen på onsdag ettermiddag. Hun tilbringer heller dagene på landets beste skolebibliotek.
Er det drømmen om å bade i sin barndoms elv nok en gang som gjør at bokbussen er så viktig for oss? Er det de samme følelelsene som gjør at noen vil innføre kontantstøtte for å få mødrene hjem til husene igjen som gjør at andre vil gi kontantstøtte til bokbussen?
Biblioteksbruksundersøkelsen fra 1998 og i bibliotekstatistikken tegnes bildene av bibliotekbruken med tall. Når befolkningen blir spurt om hva de ønsker seg er svarer at de vil ha store, gode bibliotek med gode åpningstider. Derfor er det ikke bare bokbussene som forvinner, filialene forsvinner også. 200 filialer er nedlagt det siste tiåret. Det er bare 11% av befolkningen som sier at det er vanskelig å komme seg til biblioteket.
Endring i bosetting, sysselsetting og utdanning endrer befolkningens bruk av bibliotekenes tjenester. Folkebibliotekene lever ikke isolert fra disse endringene, men må endre seg i takt med dem.
Bibliotekene skal fortsatt bringe kunnskap, kultur og informasjon ut til alle som bor i landet. Jeg liker å tro at bredbånd vil være et mer effektivt transportmiddel enn bokbuss for å oppnå det.